Våkn opp før det er for sent

Norge slik vi kjenner det er i ferd med å bli borte. Halve Oslo er ikke lenger norskt. Muhammed er nå det mest vanlige navnet i Oslo for nyfødte og det er skoler med over 90 % ikke vestlige barn. Litt og litt forsvinner landet vårt over til andre som forakter alt hva vi står for. Litt og litt flyttes grensene. Snart er det ikke lov å synge "Ja vi elsker" uten å bli kalt rasist. Det er trist å se på. Tragisk. De som har penger flytter bort og de fattige må bli igjen sammen med muslimene. Det kommer til å gå utrolig galt.

Alt går i dass og Gahr Støre lever i en hvit getto på Frogner. Det er så jævlig lett å være liberal når du driter i vår kultur og våre verdier og alle andre som ikke har arvet millioner av kroner.

Hvorfor skal norske jenter bli voldtatt ? Hvorfor skal vi la "ikke vestlige innvandrere" snyte oss med drosjesvindel og trygdesvindel ? Hvorfor skal vi godta at innbrudstyver fra Østeuropa plyndrer uhemmet. Er det greit med æresdrap ? Er det greit at ungene blir banket opp og blir tvunget til å gå med Hijab ? Er det greit at jenter får avskåret sine kjønnsorganer ? Er det ok at folk ikke kan gå trygt i gatene i Oslo lenger ? Liker vi at det flommer inn med narkotika ? Er det fint at billig arbeidskraft ødelegger lønna til norske arbeidere ? Er det fint at det smugles inn jenter fra Nigera som fyller opp Karl Johan som slavehorer ? Er det fint at ytringsfriheten vår begrenses og at vi må leve under frykt for terrorisme ? Liker vi at innvandrere ikke gidder å stille opp for barna sine i idretslag eller å dugander og lever på at nordmenn gjør jobben for dem? At det er bråk og spetakkel, søppel i oppganger og kaos på skolene ? Er det fint med kriminelle gjenger som skyter folk ned på åpen gate ? osv osv.

Vi er så genseløst passive og skremt fra å si noe som helst for da kommer SVerne og kaller oss nazister og brune. NÅ ER DET NOK! Jeg er ikke feig og jeg gidder ikke la meg skremme til taushet !

Tegne

Jeg har tegnet siden jeg var liten og gjør det fortsatt. Folk flest slutter med det når de blir en 8 - 10 år. Da blir det barnslig. Før det tegner alle barn og foreldre oppfordrer dem til det. "Se så fint!" "Er det en båt?" Men det skal liksom høre barndommen til. Gjør du det etter 10 års alderen er du enten litt treg, homo eller "kunstner" som skal tjene penger på dette.
Jeg er ingen av delene men når jeg sitter med en spisset blyant og et hvitt ark forran meg tenker jeg: Jeg kan lage akkurat hva jeg vil. Det jeg bestemmer vil feste seg på arket. Jeg kan lage noe ingen andre har laget før og ingen andre har sett. Det KAN bli et mesterverk. Hvis jeg bare fører blyanten riktig kan det bli noe som vil henge på gallerier i Paris eller New York. Det kan bli noe morsomt. Den nye Don Martin eller Tommy og Tigern. Det kan bli noe sexy eller spennende. Det kan bli noe rørende eller romantisk, groteskt eller fantastisk. Det kan bli alt!
Men som med alt annet handler det om å trene, øve seg til å bli god. Lære seg basis ferdigheter og så lage SIN stil. Lage noe nytt utifra det som har vært. Slik har det allitd vært.
Jeg elsker streken. Den utryksfylle streken som får deg til å tenke ; Jøss kan han virkelig tegne sånn, men søren det virker! En nese skal jo ikke se SÅNN ut men jeg kjenner den liksom igjen som en nese likevel. Jo det er riktig. Det øret var utrolig kult for ikke å snakke om den sexy dama. Lekenheten i streken som åpner nye muligheter for hva som går ann å si. Elegansen og stramheten. Symetrien og strukturen. Den rene streken som tegneseriertegnerene fra Herge' (Tintin) startet opp med i Belgia før krigen er det jeg prøver å følge. Men den er ikke enkel og barnslige fordi det er lett. Det klare, utryksfulle, stringente men samtidig nyvinnende innenfor et gitt rammeverk er det jeg vil være med på. Omtrent som Bluesen og Noir. Lage DIN greie og gren på en vidunderlig tradisjon.
Det er to type tegnere. De som kan og de som ikke kan. De som kan har en kjærlighet til tegningen som uttryksform og kall det gjerne en kunstart. De vil etterstrebe å beherske blyanten slik at den kan si det en vil den skal si. Teknikken blir et hjelpemiddel til å fortelle en historie eller skape noe vakkert eller noe gripende, engasjerende.
De som ikke kan tegne, men som tegner kunne like gjerne gjort noe annet. De kunne malt, spilt obo eller tatt fotografier. De har ikke kjærligheten til mediet og ser teknikken som en fiende. Det er HVA en sier som er viktigst ikke hvordan. Det er nesten en fordel å IKKE kunne tegne for da setter ikke teknikken grenser. Som en slags punkens tegnere. Det hørest flott og fint og idealistisk ut, men i mange tilfeller handler det om latskap og mangel på talent. En enkel strek KAN virke bra, men har du tekniken inne og bruker den riktig er intet bedre enn det selvsagt. Da kan du kontrolere hva du vil si bedre. Du blir mer presis.
Tegning er den enkleste, men samtidig mest avanserte og nådeløst avslørende kunstformen. Det er så nakent og vanskelig å gjemme seg bort eller skylle på andre. Mange vil bruke kull, maling , fotografi og gjerne sause alt sammen og kalle det tegning. Kan du ikke fortelle det du vil med en HB blyant kan du ikke fortelle. Du kan ikke tegne.

Det er uendelig antall muligheter og varianter. Personlige stiler og former. Jeg liker en hvis stil, men setter pris på mange mange andre bare de verdsetter tegningen som form.

Det var godt å få sagt det ;-)

Eller tomrommene. De hvite flatene som kan si nesten like mye som streken.

Dorothy Parker

Lilacs blossom just as sweet

Now my heart is shattered.

If I bowled it down the street,

Who's to say it mattered?



If there's one that rode away

What would I be missing?

Lips that taste of tears, they say,

Are the best for kissing.

Eyes that watch the morning star

Seem a little brighter

Arms held out to darkness are

Usually whiter.

Shall I bar the strolling guest,

Bind my brow with willow,

When, they say

the empty breast

Is the softer pillow?

Ett opp og to ned

Hva ble sagt
Hva ble gjort
Skjedde det fort
Hva etset seg inn
i et barnesinn

Ett skritt opp
og to skritt ned
Er det til å leve med

Hvem stod i skyggen
Hvem smilte stygt
Hvem sådde frøet
Av den kalde frykt

To rette og en vrang
Får jeg ro noen gang ?

Hvor går jeg
Hvor kommer jeg fra
Hva er målet
og når skal jeg dra

Skal jeg lete
Skal jeg glemme
Når kan jeg si
at jeg er fremme

Ett skritt opp
Og to skritt ned
Alt jeg vil
er å få fred

Tv serier du må se

1. The Wire. Hvis du har klart å ikke kjenne til denne så er du hverken interesert i kultur eller kvalitet og har hjerne som en engelsk setter. Jeg deler folk inn i de som liker The Wire eller ikke. Enten er du inne eller ute. Liker du ikke denne serien er du kort og godt ...dum. Men liker du den kan du gjerne digge både Lillestrøm og Phil Collins. Ha malt huset ditt grønt eller blått og synes at sushi er bare såå godt. Alt er tilgitt - gå i fred.

2. Livvaktene. Danskene har gjort det igjen. Smart, tøft, aktuelt og stilig. Michael Mann ville blitt imponert. Når jeg blir pensjonist vi jeg flytte til Danmark. Bo i et gammelt hvitt murhus med bindingsverk og halmtak. Sykle i bøkeskovene og langs sjøen på en gammel sort herresykkel med skinnsete og spise rugbrød med varmt smør til aftensmad.

3. Etaten. Kjempemorsom og på kornet. Liker best han som er langtidssykemeldt, men som kommer innom og drikker opp all eplejuicen, vinner vinlotteriet hver gang og snakker non stop i telefonen med polakkene som pusser opp hytta hans. Men hvem har vært på jobben min og tatt notater ?

4. Deadwood. HBO igjen. Western slik det skal være. Sesong 2 blir litt for femi, med følser og greier, men når Walter Hill lager piloten vet du at det blir bra.

5. Yes Minister og Yes Primeminsiter. BBC fra 70 tallet som er like aktuell og morsom i dag. Men sikkert for avansert for dagens tv publikum som må ha alt så ferdig tygget og enkelt at de kan prate i mobilen og spise grandis uten paprika + et par tre dobesøk samtidig som de ser på tv.

Payback

Intro med Ben Websters "Autumn Leaves".... melankolske dypblå saxofontoner med mye luft på vibratoen smyger seg ut av Kureer-radioen..
En hurtig nasal spiss stemme knitrer frem....
" Radioteateret sender " Payback. At hørespill
basert på Håkon Strøms legendarisk roman med samme navn.
I rollene:

Håkon Strøm - Sverre Anker Austad,
Monica Thomson - Linn Stokke
Ordfører Peet Donald Simensson - Lasse Kolstad
Pen Pall Morrison - Kyrre Haugen Bakke

Del 1
Privatdektektiv Håkon Strøm hadde vært på saken lenge. Helt siden klokken 08.30 om morgenen. Strøm vippet bena opp på bordet, tente opp en ny Chesterfield sigarett og blåste den blå røken ut av neseborene. Slukket fyrstikken med fingertuppene og sendte den i en nydelig bue mot askebegeret der den tok en liten snurr rundt kanten før den slo seg til ro i bunnen sammen med de andre fyrstikkene og sigarettstumpene. Øvelse gjør mester. Noen av stumpene hadde merker etter rosa leppestift på tuppen av filteret. Monica Thomsen, den mørkhårede skjønnheten som hadde gjort komet-karriere i filmbransjen hadde på morgenkvisten trippet innom med en høyst delikat sak. Å si at hun var sexy er en underdrivelse. Thomsen hadde hatt på seg en marineblå figursydd drakt som virkelig fikk frem hennes velproporsjonerte kropp uten at det på noen måte virket vulgært. De veldreide bena endte i et par høyhelte sko. Hun hadde på seg et lysere blått silkeskjerf i halsen og på hodet en bredbremmet hatt med slør.
Hun hadde mottatt en anonym oppringning om at et mord ville inntreffe. Intet mindre. Mordet ville finne sted på hennes veldedighets utstilling i Rådhuset førstkommende fredag. Innringeren hadde virket både nervøs og redd og gikk ikke i videre detaljer. En nogenlunde samme beskjed hadde hun mottatt i brevsform dagen i forveien. Brevet var skrevet med sirlig håndskrift og lå i en gul manilla konvolutt. Uten poststempel.
Strøm viste at ordføreren og andre prominente gjester skulle være tilstede på kunstutstillingen. En ordfører som etter skriverier i sladderpressen hadde skaffet seg et frynsete rykte i omgang med "politikere" på ytterste høyrefløy som tjente til livets opphold med å selge alkohol til småunger og stikke unna offentlige midler i egne lommer. Denne saken kunne vise seg å ha et større omfang en først antatt.
Strøm lente seg tilbake i kontorstolen som ynket seg under ham som et såret dyr. Ute hadde himmelen åpnet slusene og regnet sildret ned fasaden på den terrakottarøde teglstensbygningen og ned i de overfylte kummene på gateplanet. Folk hutret seg hjem i hjelpeløse forsøk på å skjerme seg mot syndefallet med gjennombløte aviser over hodet.
Strøm var uten et spor bortsett fra den mørkhårede skjønnhetens historie, et håndskrevet brev og en konvolutt uten poststempel. Han ringe Pen Pal Morrison. Det Pen Pal ikke viste var ikke vært å vite. De avtale å møtes i Chinatown hos Chengs i ti tiden.
- men først må jeg hjem til et glodhett bad og en lett middag. Strøm slukket lysene på kontoret, låste døren til venteværelset og gikk raskt ned de marmorbelagt trappene. Fyrte opp sin babyblå Packhart og cruset hjem til penthouset på Rodeløkka mens vindusviskerne dirigerte til den dempede lyden av Gershwins "Rhapsody in Blue" fra bilradioen.

Del 2
Utstillingen var en suksess og Monica Thomson i trang lang lakserød kjole strålte om kapp med blitslampene. Det hadde oppstådd litt uro da en av "kunstnerene" klaget sin nød da hans mesterverk hadde blitt hengt opp ned. Bildet var to ganger to meter i heldekkende asurblått med signaturen opp ned i øverste venstre hjørne. Fadesen ble imidlertid raskt rettet opp og etter at den unge Leonardo hadde blitt traktert med et helt lite brett drinker roet oppløpet seg raskt og den fornøyde summingen fra byens patrisiere inntok igjen lokalet.
Ordfører Peet Donald Simensson beveget sitt korpulente legeme verdensvandt mellom innsmigrende smil og sprudlende champagneglass. Et nikk her, noen spøkefulle kommentarer der som alltid ble møtt med overdreven servil latter av mennene og kokett knising av de kvinnelige tilhørere. Simensson trodde faktisk at han var innehaver av både vidd og humor eller ville hvertfall gjerne leve i illusjonen.
Det var disse delene av jobben han virkelig satte pris på. Sole seg i glansen av sitt høye embede og bare VÆRE ordfører. Politikk i seg selv hadde egentlig aldri interessert ham synderlig. Hadde det ikke vært for hans familieophav i den styrtrike rederfamilien Simensson og at det konservative partiet trengte en nikkedukke og galionsfigur ville han sannsynligvis tilbrakt brorparten av dagene på sitt landsted på Bahamas i stedet for i denne forblåste iskalde byen altfor langt mot nord. Bahamas ja. Det var solen, varmen, det nye sørstatshuset og ikke minst de yndige små jentene og guttene på øya som trakk ham dit år etter år. I dette regelsinfikserte samfunnet tuftet på halv kommunisme ble omgang med disse søtsakene blåst stort opp og rene heksejakter som regel igangsatt. I sydligere strøk lagde en ikke rabalder av slikt. Barna så jo på ham som en slags onkel og pengene de fikk med seg hjem etter en natt hos Papa Peet kom definitivt godt med. Han ristet av seg irritasjonen og blottet tennene til en av ung afrikansktettet serveringsdamene i en kort sort kjole med hvitt forkle rundt livet som bar rundt et sølvflat med kanapeer.
I rask rekkefølge brøt to dumpe smell igjennom folkemengdens skvalder. Noen registrerte det ikke med en gang og når politiet kom på åstedet kort tid etter var det forskjellige forklaringer om hvorfra skuddene hadde kommet fra.
En ung mørk servitrise skrek skingrende og forvirringen som fulgte var nesten total. Folk løp i alle retninger for å redde sitt dyrebare skinn. Ordfører Simonsson hold seg til brystet og blod fosset ut mellom fingrene hans. Det siste Simonsson registrerte var et brett med canapeer som seilte sidelengs mot høyre, noen forskrekkede ansikter og hjertet som sluttet å slå. Så ble alt sort.

Del 3
Ute var det fremdeles varmt selv om viserne på urskiven høyt oppe på Rådhustårnet viste ti minutter til midnatt. Fjærlette skyer kunne fremdeles skimtes der de drev av gårde over den mørkeblå junihimmelen og en mild bris rusket lett i lønnetrærne som stod i stram givakt langs sjøsiden av Rådhuset.
Jeg parkerte Packharten et par kvartaler unna og fant en vei gjennom myldret av skuelystene sivilister, åtselgribber forkledd som pressefotografer og oppskjørtede gjester fra byens sosietet. Alle kaklet høyt i munnen på hverandre. Pekte og gestikulerte. Nyheten som ekstra-sendingene på TV og radio hadde kringkastet de siste 30 minutter om det brutale drapet på byens ordfører trakk til seg folk som alkoholikere til en fri bar. Å legge et lokk på dette ville være like nytteløst som å prøve å dysse ned skuddene fra en forlagsbygning i Dallas engang i begynnelsen på sekstitallet.
Alt som måtte finnes av polititjenestemenn i denne byen befant seg i og rundt den monumentale kladasen av en rød murstensbygning. Det krydde av menn i blått. Alle så svært morske og Hollywoodsk tøffe ut bak mørke solbriller, som tydeligvis var nyttig å bruke nær midnatt, nypressede uniformer og blålysblinkende politibiler. Om "Oslos beste" ikke var best i å forhindre og løse forbrytelser fikk de god score for posering.
Dette voldsomme oppbudet fikk meg til å tenke på om dette livet så mye mer verdt enn kolonialhandler Mustafa som hadde blitt knivstukket kvelden i forveien utenfor butikken sin på Økern ? Da kom det en patruljebil med to aspiranter etter noen timer. Jeg sukket. Vi er alle like i vårt strålende demokrati, men noen er likere.
Innenfor døren til rådhuset kom Monica Thommson med raske små skritt mot meg. Den lange trange kjolen begrenset steglengden hennes. Hun så alvorlig og blek ut, men likevel fattet.

Del 4
Chengs lille bule var et hull i veggen i rekken av lugubre sjapper som de siste årene hadde grodd frem langs kaia nede ved sjøsiden av Festningen. Ut fra beliggenheten og stanken som rev i nesen - som kun var en anelse mer kvalmende enn rømmegrøt med majones - kunne en bli forledet til å tro at dette strøket var blitt til av slaggstoffer og rekved fra den sterkt forurensede gulbrune fjorden nedenfor. Ved nærmere ettersyn viste seg at jo. Det var nok avfall og skadedyr som hadde samlet seg opp. Slike som gikk på to ben, med et usunt levesett og med minst ett stikkvåpen under frakken til enhver tid.
Innenfor døren, som deiset i med et lite smell bak meg, tok det litt tid før øynene vendte seg til mørket. Røde papirlykter på bordene og dunkel belysning over bardisken var det som fantes av lyssetting i etablissementet. Noen livstrette gullfisker så ikke ut til å stortrives der de vaket av gårde i en sølepytt av et åpent akvarium like ved inngangspartiet. Ellers var interiøret preget av det sedvanlige juggelet med dragehoder og malte tusjtegninger. Hva disse tegnene sa ante vel ingen som ikke hadde snev av orientalsk blod i årene. For alt jeg viste stod det noe slik som "Nordmenn lukter som noen griser".
Klientellet var for det meste folk med avstamning fra østligere breddegrader. Samtalen gikk lavt summende på mandarin eller clementin, who knows. Den stoppet litt opp idet døren slo i for så å fortsette i samme spor. Borte ved baren hang en velkjent figur med et glass i den ene hånden og en rykende sigarett i den andre. Pen Pall var lett gjenkjennelig i en grå lemert eller skitten (alt etter som) dress og en mørk loslitt frakk, som etter snittet å bedømme kunne ha vært moderne før verdenskrigen, den første. En rødlig nese og pjuskete hår. En slapp håndbevegelse opp fra frakken med glasset indikerte at jeg var observert. Han så kanskje ut som et vrak og var det vel for så vidt også, men de små grå var av en eller annen mirakuløs grunn intakte og bakom fjonene lå det lagret tonnevis med megabyte hardpakket informasjon om byens lysskye liv og levnet.

"If meat is murder, are eggs rape ?" PJ O'Rourke

Har du lyst til å lese en morsom bok, begynn med en av P. J. O'Rourke. Er du politisk intresert, frisinnet og liker å være politisk ukorrekt er det en innertier. Han er en slags republikaner, men likevel gøyal og selv om du er raddis vil du også le med.

Hunter S Thompson er gonzo journalistikkens far, men PJ overgår ham by a mile. I tillegg har han faktisk endel gode poenger. Mye er laaaaangt ute på høyresiden så ikke ta alt så høytidlig.

PJ skrev fast for Rolling Stone Magazine og var "Utenriksredaktør" i flere år, men det var bare fordi det hørtes bedre ut enn "middle aged drunk" som han sa det selv. PJ har også skrevet for andre store blader og gitt ut 12 bøker(en utgitt på norsk for maange år siden) og er fast gjest hos Phil Maher i hans politisk radikale talk show.

Sitater:

Kuwait City etter Gulf krigen: "It looked like all the worst rock bands in the world had stayed there at the same time."

En fillipinsk offiser i hæren er "powerful-looking in a short, compressed way, like an attack hamster,"

Tre kategorier en kan plassere folk i " S = Silly, VS = Very Silly og SML = Shirley MacLaine"

Om Beirut på 80 tallet: "Everyone was very bussy, though not exatctly working. They hurried around from table to table drinking hundreds of tiny cups of coffee and chat at the top of their lungs. The hole economy was, as far as I could see, fuled by everyone selling cartons of smugled Marlboro cigarets to each other."

I Øst Berlin når muren falt: " I wanted to climb up on the wall and shout - We won! We are the only sosio economic system left in the league ! But there was no one there. They were all over in West Berlin watching Paula Abdul videos."

"Commies love cement."

"We are fools if we don't defend our civilcation. Its like the Romans should pull back their legions from the Rhine and and instead open studies in barberian at Capitol."

"The Republicans are the party that says government doesn't work and then gets elected and proves it."

Anbefalte bøker:

"Give war a chance"

"Hollidays in hell"

"All the Trouble in the World: The Lighter Side of Overpopulation, Famine, Ecological Disaster, Ethnic Hatred, Plague, and Poverty"

http://en.wikipedia.org/wiki/P._J._O

Moteord som er veldig "krevende" å høre på i lengden.

For noen år siden mente flere og flere at vi måtte være "pro-aktive". 75% av oss viste ikke i begynnelsen (og 50% lærte det aldri) hva det betydde, men ordet hørtes så fint og flott ut så vi stappet det inn i annenhver setning for vi kunne jo ikke være helt utenfor heller. Det hørtes så herlig positivt ut ! "Pro" betyr jo "For" og vi ville heller være for enn imot og vi ville neimen ikke være passive! Nei nei. Vi er så aktive som bare det! Vi var så "pro-aktive" at vi begynte å tenke jobb før vi stod op om morgenen, helst i drømme, og gikk på kontoret en time før bare for å være ordentlig "pro-aktiv". Men så begynte "alle", i fra fotballtrenere til rengjøringsassistenter å si "pro-aktiv" og da var det ikke noe stas lenger og ordet døde heldigvis en stille død på den lingvistiske kirkegården. RIP.

Det som ALLE sier nå er "krevende". Er jeg lei av å høre det ? Ja !!! Det finnes nemlig ikke noe som er vanskelig lenger. Alle våre problemer er ved å bruke dette nye vidunderordet forsvunnet som dugg for solen. Simsalabim Wooooshh Borte ! Sier du "problem" er du negativ og ikke løsningsorientert(enda et moteord), for ikke å nevne en smule gammeldags. Jeg tror det var politikerne med Gahr Støre i spissen som innførte ordet og messet det inn så ettertrykkelig at det må ha være en medierådgiver som har lært ham det.

Personlig blir jeg litt småkvalm av å høre denne tilgjorte ordbruken. Det er feigt å ikke å tørre å innrømme at en har et problem, men heller sminke det til å høres ut som noe positivt. For da trenger vi kanskje ikke gjøre noe med det heller ? Litt i samme leia er politkere og andres lederes måte å unngå å si de har et problem eller at noen (de selv) har gjort noe feil er at "det har vært en svikt i rutinene". Noen tørre regler på noen ark i en skuff som trolig deres forgjengere har laget har vært skrevet feil er det vi skal tenke.

Et par moteord til er "cash-flow(bruke penger)", "synergieffekter", "optimalisering"(forbedre), "forbedringspotensial"(muligheter), "outsourse"(gi folk sparken), "portal"(nettsted), "mentor", "drifte"(drive het det før, men drifte høres mere "driftig" og "pro-aktivt" ut).

En hundrings den som på neste avdelingsmøte på jobben reiser seg opp fra stolen og sier med fynd og klem at han har et skikkelig vanskelig problem å hanskes med.

Little Wille John

Jag var tjugo år gammal.
Hon var en evighet.
Hon lärde mig leva och gråta,
hon lärde mig allt jag vet.
Men folk i stan där jag bodde
sa hon var sjuk eller så.
Att hon var missanpassad,
men hon var för stolt för att höra på.

Hon bodde på fel sida älven
i en nedlagd mjölkbutik.
Jag var hennes unge älskare
från Stallbackas bilfabrik.
Vi brukade åka omkring
i hennes Dodge-67.
Hon sa: "Vi kör hela natten,
för jag vill se var alla vägar tar slut"

Åh, låt mig höra den en sista gång.
Spela hennes älsklingssång
med Little Willie John.

Sjung för min själ,
som ett långsamt farväl.
Spela upp en sorgsen sång
med Little Willie John.

Hon brukade kisa och viska:
"Du måste sticka från stan.
Här är alla ihåliga,
snart är du likadan
"Hon sa: "Vill du gå på lina så titta inte ner,
titta inte åt sidan. Blunda, ta ett steg.
Du kan få allt som du önskar,
jag ger dig vad du vill.
Men det kostar mer än pengar,
din kärlek och lite until.
Jag har skulder för livet,
jag bär på en tung gammal sten.
Nu bränner vi ner mjölkbutiken och älskar i lågornas sken

"Åh, låt mig höra den en sista gång.
Spela hennes älsklingssång med Little Willie John.
Sjung för min själ, som ett långsamt farväl.
Spela upp en sorgsen sång med Little Willie John.

En sång som väcker upp all längtan.
En fågel flyger åter until mitt hjärta.
Känslor ingen själ kan hejda.
Jag hör orden, jag minns glädjen, känner smärtan.

Utan ett ord var hon borta.
Jag gick until hennes mjölkaffär.
På gården en nedbrunnen Dodge,
där inne ett tomt kuvert.
Men efter veckor av tomhet
kom ett brev utan avsändaradress.
Hon skrev: "En del lär sig aldrig och gå när allt är som bäst.
"Hon sa: "Ditt liv är ditt eget.
Du äger din tanke och tid.
Låt ingen ta det ifrån dig.
Älskling, du är en speciell individ.
"Hon sa att hennes självbevarelsesa
until fötterna och gå.
Och nu var hon långt härifrån.
Det var allt: "Kyssar, puss och hejdå"

Åh, låt mig höra den en sista gång.
Spela hennes älsklingssång med Little Willie John.
Sjung för min själ, som ett långsamt farväl.
Spela upp en sorgsen sång med Little Willie John.

Peter Lemarc

http://www.youtube.com/watch?v=ry0x5SIhkp8&NR=1

Something special

I like to watch you
when you dont watch me
Im looking at you
from behind the old oak tree
You may not be perfect
but you'r perfect to me
You know how it is with me baby
Im to blind to see
Cause you'r something special
you'r something special
something special
to me.