Intro med Ben Websters "Autumn Leaves".... melankolske dypblå saxofontoner med mye luft på vibratoen smyger seg ut av Kureer-radioen..En hurtig nasal spiss stemme knitrer frem....
" Radioteateret sender " Payback. At hørespill
basert på Håkon Strøms legendarisk roman med samme navn.
I rollene:
Håkon Strøm - Sverre Anker Austad,
Monica Thomson - Linn Stokke
Ordfører Peet Donald Simensson - Lasse Kolstad
Pen Pall Morrison - Kyrre Haugen Bakke
Del 1
Privatdektektiv Håkon Strøm hadde vært på saken lenge. Helt siden klokken 08.30 om morgenen. Strøm vippet bena opp på bordet, tente opp en ny Chesterfield sigarett og blåste den blå røken ut av neseborene. Slukket fyrstikken med fingertuppene og sendte den i en nydelig bue mot askebegeret der den tok en liten snurr rundt kanten før den slo seg til ro i bunnen sammen med de andre fyrstikkene og sigarettstumpene. Øvelse gjør mester. Noen av stumpene hadde merker etter rosa leppestift på tuppen av filteret. Monica Thomsen, den mørkhårede skjønnheten som hadde gjort komet-karriere i filmbransjen hadde på morgenkvisten trippet innom med en høyst delikat sak. Å si at hun var sexy er en underdrivelse. Thomsen hadde hatt på seg en marineblå figursydd drakt som virkelig fikk frem hennes velproporsjonerte kropp uten at det på noen måte virket vulgært. De veldreide bena endte i et par høyhelte sko. Hun hadde på seg et lysere blått silkeskjerf i halsen og på hodet en bredbremmet hatt med slør.
Hun hadde mottatt en anonym oppringning om at et mord ville inntreffe. Intet mindre. Mordet ville finne sted på hennes veldedighets utstilling i Rådhuset førstkommende fredag. Innringeren hadde virket både nervøs og redd og gikk ikke i videre detaljer. En nogenlunde samme beskjed hadde hun mottatt i brevsform dagen i forveien. Brevet var skrevet med sirlig håndskrift og lå i en gul manilla konvolutt. Uten poststempel.
Strøm viste at ordføreren og andre prominente gjester skulle være tilstede på kunstutstillingen. En ordfører som etter skriverier i sladderpressen hadde skaffet seg et frynsete rykte i omgang med "politikere" på ytterste høyrefløy som tjente til livets opphold med å selge alkohol til småunger og stikke unna offentlige midler i egne lommer. Denne saken kunne vise seg å ha et større omfang en først antatt.
Strøm lente seg tilbake i kontorstolen som ynket seg under ham som et såret dyr. Ute hadde himmelen åpnet slusene og regnet sildret ned fasaden på den terrakottarøde teglstensbygningen og ned i de overfylte kummene på gateplanet. Folk hutret seg hjem i hjelpeløse forsøk på å skjerme seg mot syndefallet med gjennombløte aviser over hodet.
Strøm var uten et spor bortsett fra den mørkhårede skjønnhetens historie, et håndskrevet brev og en konvolutt uten poststempel. Han ringe Pen Pal Morrison. Det Pen Pal ikke viste var ikke vært å vite. De avtale å møtes i Chinatown hos Chengs i ti tiden.
- men først må jeg hjem til et glodhett bad og en lett middag. Strøm slukket lysene på kontoret, låste døren til venteværelset og gikk raskt ned de marmorbelagt trappene. Fyrte opp sin babyblå Packhart og cruset hjem til penthouset på Rodeløkka mens vindusviskerne dirigerte til den dempede lyden av Gershwins "Rhapsody in Blue" fra bilradioen.
Del 2
Utstillingen var en suksess og Monica Thomson i trang lang lakserød kjole strålte om kapp med blitslampene. Det hadde oppstådd litt uro da en av "kunstnerene" klaget sin nød da hans mesterverk hadde blitt hengt opp ned. Bildet var to ganger to meter i heldekkende asurblått med signaturen opp ned i øverste venstre hjørne. Fadesen ble imidlertid raskt rettet opp og etter at den unge Leonardo hadde blitt traktert med et helt lite brett drinker roet oppløpet seg raskt og den fornøyde summingen fra byens patrisiere inntok igjen lokalet.
Ordfører Peet Donald Simensson beveget sitt korpulente legeme verdensvandt mellom innsmigrende smil og sprudlende champagneglass. Et nikk her, noen spøkefulle kommentarer der som alltid ble møtt med overdreven servil latter av mennene og kokett knising av de kvinnelige tilhørere. Simensson trodde faktisk at han var innehaver av både vidd og humor eller ville hvertfall gjerne leve i illusjonen.
Det var disse delene av jobben han virkelig satte pris på. Sole seg i glansen av sitt høye embede og bare VÆRE ordfører. Politikk i seg selv hadde egentlig aldri interessert ham synderlig. Hadde det ikke vært for hans familieophav i den styrtrike rederfamilien Simensson og at det konservative partiet trengte en nikkedukke og galionsfigur ville han sannsynligvis tilbrakt brorparten av dagene på sitt landsted på Bahamas i stedet for i denne forblåste iskalde byen altfor langt mot nord. Bahamas ja. Det var solen, varmen, det nye sørstatshuset og ikke minst de yndige små jentene og guttene på øya som trakk ham dit år etter år. I dette regelsinfikserte samfunnet tuftet på halv kommunisme ble omgang med disse søtsakene blåst stort opp og rene heksejakter som regel igangsatt. I sydligere strøk lagde en ikke rabalder av slikt. Barna så jo på ham som en slags onkel og pengene de fikk med seg hjem etter en natt hos Papa Peet kom definitivt godt med. Han ristet av seg irritasjonen og blottet tennene til en av ung afrikansktettet serveringsdamene i en kort sort kjole med hvitt forkle rundt livet som bar rundt et sølvflat med kanapeer.
I rask rekkefølge brøt to dumpe smell igjennom folkemengdens skvalder. Noen registrerte det ikke med en gang og når politiet kom på åstedet kort tid etter var det forskjellige forklaringer om hvorfra skuddene hadde kommet fra.
En ung mørk servitrise skrek skingrende og forvirringen som fulgte var nesten total. Folk løp i alle retninger for å redde sitt dyrebare skinn. Ordfører Simonsson hold seg til brystet og blod fosset ut mellom fingrene hans. Det siste Simonsson registrerte var et brett med canapeer som seilte sidelengs mot høyre, noen forskrekkede ansikter og hjertet som sluttet å slå. Så ble alt sort.
Del 3
Ute var det fremdeles varmt selv om viserne på urskiven høyt oppe på Rådhustårnet viste ti minutter til midnatt. Fjærlette skyer kunne fremdeles skimtes der de drev av gårde over den mørkeblå junihimmelen og en mild bris rusket lett i lønnetrærne som stod i stram givakt langs sjøsiden av Rådhuset.
Jeg parkerte Packharten et par kvartaler unna og fant en vei gjennom myldret av skuelystene sivilister, åtselgribber forkledd som pressefotografer og oppskjørtede gjester fra byens sosietet. Alle kaklet høyt i munnen på hverandre. Pekte og gestikulerte. Nyheten som ekstra-sendingene på TV og radio hadde kringkastet de siste 30 minutter om det brutale drapet på byens ordfører trakk til seg folk som alkoholikere til en fri bar. Å legge et lokk på dette ville være like nytteløst som å prøve å dysse ned skuddene fra en forlagsbygning i Dallas engang i begynnelsen på sekstitallet.
Alt som måtte finnes av polititjenestemenn i denne byen befant seg i og rundt den monumentale kladasen av en rød murstensbygning. Det krydde av menn i blått. Alle så svært morske og Hollywoodsk tøffe ut bak mørke solbriller, som tydeligvis var nyttig å bruke nær midnatt, nypressede uniformer og blålysblinkende politibiler. Om "Oslos beste" ikke var best i å forhindre og løse forbrytelser fikk de god score for posering.
Dette voldsomme oppbudet fikk meg til å tenke på om dette livet så mye mer verdt enn kolonialhandler Mustafa som hadde blitt knivstukket kvelden i forveien utenfor butikken sin på Økern ? Da kom det en patruljebil med to aspiranter etter noen timer. Jeg sukket. Vi er alle like i vårt strålende demokrati, men noen er likere.
Innenfor døren til rådhuset kom Monica Thommson med raske små skritt mot meg. Den lange trange kjolen begrenset steglengden hennes. Hun så alvorlig og blek ut, men likevel fattet.
Del 4
Chengs lille bule var et hull i veggen i rekken av lugubre sjapper som de siste årene hadde grodd frem langs kaia nede ved sjøsiden av Festningen. Ut fra beliggenheten og stanken som rev i nesen - som kun var en anelse mer kvalmende enn rømmegrøt med majones - kunne en bli forledet til å tro at dette strøket var blitt til av slaggstoffer og rekved fra den sterkt forurensede gulbrune fjorden nedenfor. Ved nærmere ettersyn viste seg at jo. Det var nok avfall og skadedyr som hadde samlet seg opp. Slike som gikk på to ben, med et usunt levesett og med minst ett stikkvåpen under frakken til enhver tid.
Innenfor døren, som deiset i med et lite smell bak meg, tok det litt tid før øynene vendte seg til mørket. Røde papirlykter på bordene og dunkel belysning over bardisken var det som fantes av lyssetting i etablissementet. Noen livstrette gullfisker så ikke ut til å stortrives der de vaket av gårde i en sølepytt av et åpent akvarium like ved inngangspartiet. Ellers var interiøret preget av det sedvanlige juggelet med dragehoder og malte tusjtegninger. Hva disse tegnene sa ante vel ingen som ikke hadde snev av orientalsk blod i årene. For alt jeg viste stod det noe slik som "Nordmenn lukter som noen griser".
Klientellet var for det meste folk med avstamning fra østligere breddegrader. Samtalen gikk lavt summende på mandarin eller clementin, who knows. Den stoppet litt opp idet døren slo i for så å fortsette i samme spor. Borte ved baren hang en velkjent figur med et glass i den ene hånden og en rykende sigarett i den andre. Pen Pall var lett gjenkjennelig i en grå lemert eller skitten (alt etter som) dress og en mørk loslitt frakk, som etter snittet å bedømme kunne ha vært moderne før verdenskrigen, den første. En rødlig nese og pjuskete hår. En slapp håndbevegelse opp fra frakken med glasset indikerte at jeg var observert. Han så kanskje ut som et vrak og var det vel for så vidt også, men de små grå var av en eller annen mirakuløs grunn intakte og bakom fjonene lå det lagret tonnevis med megabyte hardpakket informasjon om byens lysskye liv og levnet.
