Tegne

Jeg har tegnet siden jeg var liten og gjør det fortsatt. Folk flest slutter med det når de blir en 8 - 10 år. Da blir det barnslig. Før det tegner alle barn og foreldre oppfordrer dem til det. "Se så fint!" "Er det en båt?" Men det skal liksom høre barndommen til. Gjør du det etter 10 års alderen er du enten litt treg, homo eller "kunstner" som skal tjene penger på dette.
Jeg er ingen av delene men når jeg sitter med en spisset blyant og et hvitt ark forran meg tenker jeg: Jeg kan lage akkurat hva jeg vil. Det jeg bestemmer vil feste seg på arket. Jeg kan lage noe ingen andre har laget før og ingen andre har sett. Det KAN bli et mesterverk. Hvis jeg bare fører blyanten riktig kan det bli noe som vil henge på gallerier i Paris eller New York. Det kan bli noe morsomt. Den nye Don Martin eller Tommy og Tigern. Det kan bli noe sexy eller spennende. Det kan bli noe rørende eller romantisk, groteskt eller fantastisk. Det kan bli alt!
Men som med alt annet handler det om å trene, øve seg til å bli god. Lære seg basis ferdigheter og så lage SIN stil. Lage noe nytt utifra det som har vært. Slik har det allitd vært.
Jeg elsker streken. Den utryksfylle streken som får deg til å tenke ; Jøss kan han virkelig tegne sånn, men søren det virker! En nese skal jo ikke se SÅNN ut men jeg kjenner den liksom igjen som en nese likevel. Jo det er riktig. Det øret var utrolig kult for ikke å snakke om den sexy dama. Lekenheten i streken som åpner nye muligheter for hva som går ann å si. Elegansen og stramheten. Symetrien og strukturen. Den rene streken som tegneseriertegnerene fra Herge' (Tintin) startet opp med i Belgia før krigen er det jeg prøver å følge. Men den er ikke enkel og barnslige fordi det er lett. Det klare, utryksfulle, stringente men samtidig nyvinnende innenfor et gitt rammeverk er det jeg vil være med på. Omtrent som Bluesen og Noir. Lage DIN greie og gren på en vidunderlig tradisjon.
Det er to type tegnere. De som kan og de som ikke kan. De som kan har en kjærlighet til tegningen som uttryksform og kall det gjerne en kunstart. De vil etterstrebe å beherske blyanten slik at den kan si det en vil den skal si. Teknikken blir et hjelpemiddel til å fortelle en historie eller skape noe vakkert eller noe gripende, engasjerende.
De som ikke kan tegne, men som tegner kunne like gjerne gjort noe annet. De kunne malt, spilt obo eller tatt fotografier. De har ikke kjærligheten til mediet og ser teknikken som en fiende. Det er HVA en sier som er viktigst ikke hvordan. Det er nesten en fordel å IKKE kunne tegne for da setter ikke teknikken grenser. Som en slags punkens tegnere. Det hørest flott og fint og idealistisk ut, men i mange tilfeller handler det om latskap og mangel på talent. En enkel strek KAN virke bra, men har du tekniken inne og bruker den riktig er intet bedre enn det selvsagt. Da kan du kontrolere hva du vil si bedre. Du blir mer presis.
Tegning er den enkleste, men samtidig mest avanserte og nådeløst avslørende kunstformen. Det er så nakent og vanskelig å gjemme seg bort eller skylle på andre. Mange vil bruke kull, maling , fotografi og gjerne sause alt sammen og kalle det tegning. Kan du ikke fortelle det du vil med en HB blyant kan du ikke fortelle. Du kan ikke tegne.

Det er uendelig antall muligheter og varianter. Personlige stiler og former. Jeg liker en hvis stil, men setter pris på mange mange andre bare de verdsetter tegningen som form.

Det var godt å få sagt det ;-)

Eller tomrommene. De hvite flatene som kan si nesten like mye som streken.

Dorothy Parker

Lilacs blossom just as sweet

Now my heart is shattered.

If I bowled it down the street,

Who's to say it mattered?



If there's one that rode away

What would I be missing?

Lips that taste of tears, they say,

Are the best for kissing.

Eyes that watch the morning star

Seem a little brighter

Arms held out to darkness are

Usually whiter.

Shall I bar the strolling guest,

Bind my brow with willow,

When, they say

the empty breast

Is the softer pillow?

Ett opp og to ned

Hva ble sagt
Hva ble gjort
Skjedde det fort
Hva etset seg inn
i et barnesinn

Ett skritt opp
og to skritt ned
Er det til å leve med

Hvem stod i skyggen
Hvem smilte stygt
Hvem sådde frøet
Av den kalde frykt

To rette og en vrang
Får jeg ro noen gang ?

Hvor går jeg
Hvor kommer jeg fra
Hva er målet
og når skal jeg dra

Skal jeg lete
Skal jeg glemme
Når kan jeg si
at jeg er fremme

Ett skritt opp
Og to skritt ned
Alt jeg vil
er å få fred

Tv serier du må se

1. The Wire. Hvis du har klart å ikke kjenne til denne så er du hverken interesert i kultur eller kvalitet og har hjerne som en engelsk setter. Jeg deler folk inn i de som liker The Wire eller ikke. Enten er du inne eller ute. Liker du ikke denne serien er du kort og godt ...dum. Men liker du den kan du gjerne digge både Lillestrøm og Phil Collins. Ha malt huset ditt grønt eller blått og synes at sushi er bare såå godt. Alt er tilgitt - gå i fred.

2. Livvaktene. Danskene har gjort det igjen. Smart, tøft, aktuelt og stilig. Michael Mann ville blitt imponert. Når jeg blir pensjonist vi jeg flytte til Danmark. Bo i et gammelt hvitt murhus med bindingsverk og halmtak. Sykle i bøkeskovene og langs sjøen på en gammel sort herresykkel med skinnsete og spise rugbrød med varmt smør til aftensmad.

3. Etaten. Kjempemorsom og på kornet. Liker best han som er langtidssykemeldt, men som kommer innom og drikker opp all eplejuicen, vinner vinlotteriet hver gang og snakker non stop i telefonen med polakkene som pusser opp hytta hans. Men hvem har vært på jobben min og tatt notater ?

4. Deadwood. HBO igjen. Western slik det skal være. Sesong 2 blir litt for femi, med følser og greier, men når Walter Hill lager piloten vet du at det blir bra.

5. Yes Minister og Yes Primeminsiter. BBC fra 70 tallet som er like aktuell og morsom i dag. Men sikkert for avansert for dagens tv publikum som må ha alt så ferdig tygget og enkelt at de kan prate i mobilen og spise grandis uten paprika + et par tre dobesøk samtidig som de ser på tv.