Min barndoms store forelskelse ved siden av Vibeke, Sille og Anne Catrine var tegneserier. Hver tirsdag hadde faren min med seg to blader hjem fra jobben til søstern min og meg. Det begynte med Donald og Sølvpilen. Den hissige anda og resten av Andeby ble så byttet ut med Billy og etterhvert Fantomet. Vi var sprekkeferdige av nyskjerrighet og iver når han svingte inn døra og rev nesten den brune kontormapa ut av hendene på ham for å få med oss siste nytt hos rødhudene i Kiowaleiren.
For det var Sølvpilen som var den soleklare favoritten på Bekkestua midt på 70 tallet. Sølvpilen var Kiowanes unge høvding og så egentlig ganske femi ut. En slags glamrocker på slutten av 1800 tallet. Langt fyldig blåsvart hår med fletter og fjærpynt. Altid kjedd i gult. Og som alle ordentlige helter red han rundt på en staselig kritt hvit hest.
Falk var Sølvpilens hvite blodsbror og de to hang sammen som erteris fra morran til kveld. Hvordan han hadde begynt å menge seg med indianerene ble aldri helt klart. Men det kunne virke som om han hadde en positiv påvirkning på Kiowanene for de var venner med de hvite. Sett i ettertid var han kanskje en dobbeltagent for blåjakkene(det militæret) for vi vet jo hvordan det gikk med indianerene på litt sikt ? Falk gikk altid med den røde indianerskjorta med frysnser som øyensynlig aldri ble vasket og red en mørkebruk mustang.
Månestråle var lillesøsteren til Sølvpilen og litt av ett støkke som faren min sa. Hun hadde splitt på kjolen langt oppå hoftene og bøyde seg altid fra hoftene når hun skulle plukke opp en leirkrukke eller lignende. Hun kunne virkelig posere. Alle gutta ble selvsagt hodestups forelsket i denne villkatten som hadde lært judo av den knall gule japaneren Endo som nesten altid gikk i judo uniform.
Andre sidekicks i serien var foruten Endo, Ted og Harry og onklen og tanta til Falk som bodde like borti nabolaget.
Vi lærte fort at Kiowane var snille, mens Pawerne(pavvern'e) og Siouxene(siåksene) var slemme. Pawwerne var altid slu og uberegnlige og kom ofte stormende ut av buskene veivende med tommahawker i henda, iført full krigsmaling og hanekammer på hodet akkurat som pønkerne. Og vi viste jo hvor farlig pønkerne var så disse rødhudene var helt åpenbart ikke til å spøke med. Som regel kiddnappet de Månestråle etter et basketak hvor hun fikk satt inn et par velrettede karatespark på de Blitz inspirerte indianerene før de etter mye om og med fikk tjora henne skikkelig fast. Der hun lå bastet og bundet med knebbel i munnen iført sin rosa kjole med evig lang splitt som viste DE bena var hun på sett og vis vårt første møte med halv kinky sex. Tinka, den lille puma ungen som var Månestråles skjødehund slapp altid unna fomlefingrede rødhuder og fikk avlagt rapport om det inntruffende overfallet til Sølvpilen og Falk som selvsagt befridde Månestråle realtivt kjapt og greit. Den greieste måten var enkelt og greit å luske seg inn til baksiden av tipien hvor hun ble holdt fanget og kutte opp teltduken med bowiekniven. Vakten stod jo selvsagt utenfor på fremsiden. Så måtte høvdingen for Pawerne si ordentlig unnskyld uten jugekors før våre tre helter kunne ri inn i solnedgangen i den siste ruta.
Et annet veldig vanlig scenario var at Sølvpilen, Falk og Månestråle var ute å red da plutselig Tinka fikk ferten av noe. Vi skjønte ikke helt hva "fikk ferten av noe" betydde, men etter dette hadde skjedd hundrevis av ganger var det logisk å anta at det var noe han luktet. Slik som den katta altid stakk av tenke jeg ofte at det hadde det vært mye mer praktisk å ha den i bånd. Når våre venner fikk øye på den uregjerlige lille gule pumaungen igjen pleide som regel Falk, tror jeg det var å si. "Se det ligger en mann nede ved elvebredden. La oss ri ned å hva som er skjedd" Vel nede ser de at mannen slett ikke bare slapper av eller eller prøver å få litt farge i sola, men er riktig ille tilberedt og ser ganske pjusk ut. Så sa Sølvpilen " Gi han litt vann fra sadeltasken Falk". Etter at den forkommende framadkaren hadde fått gulpet i seg litt friskt vann kviknet han såpass til at han fikk presset frem noe sånt som, " Arrgh.. Skatten..ligger...uhh.. øst for..Arizona.. Arrghhhhhhuhhhh...". Her tok han altså kvelden og dro til de evige jaktmarker hvor Manitu regjerte. For de uinvidde er Manitu indiansk for Gud og de evige jaktmarker er derfor Himmelen. Uansett tok Sølvpilen på dette tidspunkt ordet igjen og sa. "Det er ikke mere vi kan gjøre for ham. Vi begraver han her ved elvebredden". Dermed hadde trekløveret en ny sak å løse og vi noe å glede oss til denne tirsdagen også.
Vi pleide å leke sølvpilen på fritiden og byttet på rollene selv om Hilde Eitrem altid var Månestråle. Den kjedeligste rollen var Tinka for da måtte en bare krype rundt på alle fire og si mjau.
Sjekk ut denne flotte danske siden for å gjennoppfriske minnet om den snille indianeren og venane hans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar