Rørende...sjekk ut..

http://www.youtube.com/watch?v=_vOu6tufgTs

I got the blues. I got the blues so bad.

Jeg elsker blues!!! Det er min første musikalske kjærlighet som jeg aldri kommer til å gå i fra. Hun er "My babe". Selv om jeg av og til blir dritt lei av de samme tre grepene av en gammal forfylla neger fra USA, med en rusten ustemt kassegitar, i en slitt gammal krølla sort dress som synger om at dame har gått fra ham i dag morres(det er rart må jeg si) og som jeg har hørt 10 000 ganger før (ja jeg sier neger og for meg er det IKKE diskrimnerende og det er MIN blogg så det så), men jeg svikter ikke. Åneida.. hahh! Ikke på tørre møkka! I'll be there. I'll be home. You can always count on me. Det var nemlig bluesen som fikk meg til å åpne ørene og øynene for musikk!

Alle de andre gutta digga engelske band som Echo and the Bunnymenn, The Cure, The Smiths osv osv. Disse banda dukka opp som paddehatter og var liksom alle sammen det nye Beatles, hver gang hypa opp noe kraftig av den engelske musikkavisen NME. Jeg PRØVDE å like det, og var så positiv og åpen jeg bare kunne, men for meg var det bare masse urymisk rotete usammenhengende ulyd. Det eneste jeg likte var de første gitarstrofene på første låta på side to på en Echo plate, men det var det. Den var liksom sånn. Deee daaa deeee daaaa dettta da deee daaa... Også så de så corny ut. Masse høyt hår og sminke. Ikke akkurat veldig maskulint og rocka var det vel ? Og så rimte ikke tekstene heller. Jeg tenkte at det må da være noe der siden presumtivt oppegående musikk intereserte gutter var hel frelst, men jeg fikk det bare ikke til. Jeg så for meg at jeg ville leve resten av livet i de fortapte skyggenes dal.

Men så kom Stevie Ray Vaughan og jeg så lyset. Hans debut LP "Texas flood" var som en

åpenbarning av bibelske dimensjoner. Jeg følte meg som John Belushi i "Blues Brothers" når lyset traff ham i kirken og den gamle junkien fikk en åpenbaring av de skjeldene. "Holly steppin' Jesus. I have seen the light !" Sånn var det. Stevie var en rebell, men hadde kontakt med røttene. Det svingte som bare faen og han var en gud på gitar. Han hadde tøff flat meksikansk hatt på hodet og gikk med ponsjo(?) og boots.

Så fant jeg ut at jeg egentlig digga gammal rythm' and blues like mye som blues. Slim Harpo, Albert King og Angela Streahli. Det var like triste tekster, men dansefoten gikk. Så kom funk på min talerken med James Brown som den selvsagte kongen. Det traff rett i margen. Så soul med Ray Charles og Aretha. Deretter jazz. Det satt litt lengre inne for det var mest for folk med høyt hårfeste og litt for mange mellomfag på Blindern. Det krevde noe mere å trenge inn i materien, men det åpnet seg nye verdner der inne. Bare det ikke skled over i jålete IQ runking, men hadde en kontakt med røttene og hadde rytme lyttet jeg velvillig. Miles, Kenny Burell, Joshua Redman og Chet Baker ble store helter. Så ble det de hvite greiene som Folk og Country. Michele Shocked, Nancy Griffith, Lyle Lovett og norske Hellbillies fant veien til mitt hjerte. Det var litt rart å høre på "hvit" musikk sånn plutselig etter å ha sverget troskap til alle negere som kunne tre grep på gitaren. Jeg følte meg som en sviker, men det var jo noe blått det også sa jeg til meg selv. Jeg var jo tross alt en hvit nigger. Og deretter kom det inn blandingsraser som Acid Jazz og Bongaloo.

Men jeg faller hele tiden tibake til the good old blues. Urmusikken som blander afrikansk rytme og europesisk melodi til en opphøyet symbiose. Rytmen er hjertet og melodien er hjernen. Begge må med. Jeg har gått til veikrysset og solgt sjelen min. Men det var verdt det.

Sjekk ut:

Snooks Eaglin

http://www.youtube.com/watch?v=nrbT5FWuTXs

Bonnie Raitt

http://www.youtube.com/watch?v=8wISjJSyogI

John Lee Hooker

http://www.youtube.com/watch?v=K_8kkuekS5A

http://www.youtube.com/watch?v=EXwMIdiXn8o

Fuck Unni Rustad

Mor go'hjerta

Kvinnesaken er gått for langt. På tide å ta makta tilbake for å bruke et kjent munnhell. Vi må stå på for våre krav før alle fotballene blir punktert, øl forbys og samtlige mannfolk har fått kuttet av ballene.

Kvinner vil ha en mann som snakker om følser og gråter en skvett i tide og utide, vasker bleier og tøker støv. Men han skal også være et skikkelig mannfolk med hår på brøstet, være den store beskytteren, reparere bilen, legge på ny panel på huset og hogge ved.

Han skal tjene mer enn henne for å gi henne den evinnelig tryggheten, men samtidig være masse hjemme med barna. I hvilke godt betalte jobber lar dette seg gjennomføre ?

Damer vil heller ha barn med en gammal kakse som er ute på sjekkern etter kone for andre eller tredje gang enn en ung mann uten penger. 25 % av menn over 40 er barnløse. Kun 12% av kvinnene. Myke verdier my ass. Det er hard cash de vil ha. "Og så har han ganske god råd da.. knis fnis...".

For noen år siden var det et intervju med en leder for at datingfirma i Norge. Lederen for firmaet ble spurt om hva kvinner og menn søker. Menn hadde noen få ønsker. Hun burde helst være snill, søt og gjerne se godt ut, men det var ikke noe must. Damene hadde som regel lister lange som vonde år, ofte med motstridene ønsker. Det var naturligvis nesten kul umulig å finne disse mennene.

Damer vil både ligge øverst og unnerst i senga på en gang. Hun vil bestemme og bli bestemt over samtidig og ingen av delene er egentlig bra nok for henne. Har du noengang møtt en fornøyd dame ?

De områdene hun har dominert i alle år skal hun fortsatt dominere, men menns domener skal likestilles(les overtas av kvinner). Det høres ut som Senterpartiet. Det som er mitt er mitt og det som er ditt skal vi forhandle om.

Det snakkes om at en i et parforhold må ha noen fellesnevnere for at det skal lykkes. Og den viktigste fellesnevneren er henne. Its all about her.

Skolene er innvadert av rødstrømpe lærerinner(som vi kalte det før dvs lærere med pupper) med kort rødt hår, en lang øredobb og posete lilla klær som har lagt opp hele undervisningen slik at den passer perfekt for jenter. På høyskoler og universiteter er det idag 62% jenter. Her har jo kvinnesakskvinnene virkelig vunnet. Skulle tro det var en langtidsplan fra Kvinnegruppa Ottar som har blitt en realitet.

I arbeidslivet skulle vi få kvinner inn i ledende stillinger for å få mere av de "myke verdiene" som empati, omsorg og med demokratiske arbeidsplasser. Kanskje dette er tilfelle i "Gros strikkeloft" med to ansatte på Otta, men ikke i det normale arbeidslivet.

Se på de kvinnelige topplederene vi har og har hatt i det siste og det er lite mykhet å spore. Politikere som Gro Harlem Brundtland, Siv Jensen, Sylvia Brustad og Åslaug Haga. De damene ligger hvertfall ikke underst. Jeg håper foresten at mannen til Erna Solberg ligger øverst, for hans del.

Vi har ikke mange kvinnelige toppledere, men det har vært konflikter og bråk rundt de fleste av dem og de fremstår nesten samtlige som svært lite sympatiske og "kvinnelige". Asta Blodøks i Snorre blir nesten som en søt skolepike til sammenligning.

Den vanlige forklaringen fra kvinner på dette er at de må være dobbelt så gode og tøffe for å hevde seg i en mannsdominert verden. Greit å skylde på andre istedet for å se på seg selv. Det er jo menn som er de slemme og maskulinitet noe fælt må vite så feilen ligger sikkert der.

Jeg tror forklaringen er at kvinner ikke egner seg. Det ligger dårlig for dem å være ledere. Generelt sett er menn best til dette. Vi henger oss ikke opp i detaljer, men kan se det store bildet. Er det en konflikt tar vi et oppgjør og blir ferdig med det. Vi er dynamiske og resultat orienterte. Alt må ikke vere perfekt bare det fungerer.

Kvinner blir ofte super "tøffe" og brutale. "Bein i nesa" som de kaller det, som bare er en annen benevnelse for å være umulig å ha med å gjøre. De tar alt personlig og er livredd for å miste posisjonen. Intriger og renkespill florerer. Alt skal skje akurat slik de vil uten rom for andres meninger. De vet hvor skapet skal stå og nåde dem som mener at det kanskje hadde vært bedre litt lengre til høyre.

Den dama som inntill nylig var Norges mektigste var Gerd Liv Valla. Værre maktmenneske og intrigemaker finnes vel knapt i kongeriket. Og slike finner du på de fleste arbeidsplasser der likestillingen er løpt løpsk.

Så er det media. Et godt eksempel. "Sex og singelliv". Dette var en av de aller mest populære seriene på tv i flere år. Det handlet kort fortalt om 4 damer i slutten av 30 årene som hora og drakk 24 timer i døgnet og byttet menn i samme tempo de fleste av oss bytter underbukser. Menn var bare med som sexobjekter som en kunne bruke og kaste. En fullstendig amoralsk drittserie som nesten alle damer synes var såå bra og festelig. Jentene benka seg forran skjermen og storkoste seg og følte seg utrolig frigjorte. Nå er det liksom vår tur til å være drittsekker. Å lage en slik serie med menn i hovedrollene som oppførte seg på en slik måte i dag hadde vært helt utenkelig. Da skulle en få hørt ramaskrik fra damene kan jeg tenke meg. Men det ville ikke skje av flere grunner. En er at menn faktisk har lært noe i de siste 30 årene.

Jeg hørte en dame si på tv forleden at menn er blitt dagens kjerringer. Hva er damene blitt da ?

Alt dette som jeg har sagt nå er salvsagt satt på spissen og delvis for å provosere. Hvis noen leser det mener de sikkert at jeg er håpløs reaksjonær og muligens riv ruskende gal. Men hadde en dame sagt noe tilsvarende som det jeg sier om menn hadde hun trolig blitt rost og applaudert for å stå på krava og tørre og si i fra.

Fritt for å ligger øverst !

Kan jeg legge inn en film her ?

http://www.youtube.com/watch?v=FVvwcgQpyqU

http://www.youtube.com/watch?v=cq56bjyBft0



Jeg fikk det ikke helt til, men sjekk ut.