Jeg elsker blues!!! Det er min første musikalske kjærlighet som jeg aldri kommer til å gå i fra. Hun er "My babe". Selv om jeg av og til blir dritt lei av de samme tre grepene av en gammal forfylla neger fra USA, med en rusten ustemt kassegitar, i en slitt gammal krølla sort dress som synger om at dame har gått fra ham i dag morres(det er rart må jeg si) og som jeg har hørt 10 000 ganger før (ja jeg sier neger og for meg er det IKKE diskrimnerende og det er MIN blogg så det så), men jeg svikter ikke. Åneida.. hahh! Ikke på tørre møkka! I'll be there. I'll be home. You can always count on me. Det var nemlig bluesen som fikk meg til å åpne ørene og øynene for musikk!
Alle de andre gutta digga engelske band som Echo and the Bunnymenn, The Cure, The Smiths osv osv. Disse banda dukka opp som paddehatter og var liksom alle sammen det nye Beatles, hver gang hypa opp noe kraftig av den engelske musikkavisen NME. Jeg PRØVDE å like det, og var så positiv og åpen jeg bare kunne, men for meg var det bare masse urymisk rotete usammenhengende ulyd. Det eneste jeg likte var de første gitarstrofene på første låta på side to på en Echo plate, men det var det. Den var liksom sånn. Deee daaa deeee daaaa dettta da deee daaa... Også så de så corny ut. Masse høyt hår og sminke. Ikke akkurat veldig maskulint og rocka var det vel ? Og så rimte ikke tekstene heller. Jeg tenkte at det må da være noe der siden presumtivt oppegående musikk intereserte gutter var hel frelst, men jeg fikk det bare ikke til. Jeg så for meg at jeg ville leve resten av livet i de fortapte skyggenes dal.
Men så kom Stevie Ray Vaughan og jeg så lyset. Hans debut LP "Texas flood" var som en
åpenbarning av bibelske dimensjoner. Jeg følte meg som John Belushi i "Blues Brothers" når lyset traff ham i kirken og den gamle junkien fikk en åpenbaring av de skjeldene. "Holly steppin' Jesus. I have seen the light !" Sånn var det. Stevie var en rebell, men hadde kontakt med røttene. Det svingte som bare faen og han var en gud på gitar. Han hadde tøff flat meksikansk hatt på hodet og gikk med ponsjo(?) og boots.
Så fant jeg ut at jeg egentlig digga gammal rythm' and blues like mye som blues. Slim Harpo, Albert King og Angela Streahli. Det var like triste tekster, men dansefoten gikk. Så kom funk på min talerken med James Brown som den selvsagte kongen. Det traff rett i margen. Så soul med Ray Charles og Aretha. Deretter jazz. Det satt litt lengre inne for det var mest for folk med høyt hårfeste og litt for mange mellomfag på Blindern. Det krevde noe mere å trenge inn i materien, men det åpnet seg nye verdner der inne. Bare det ikke skled over i jålete IQ runking, men hadde en kontakt med røttene og hadde rytme lyttet jeg velvillig. Miles, Kenny Burell, Joshua Redman og Chet Baker ble store helter. Så ble det de hvite greiene som Folk og Country. Michele Shocked, Nancy Griffith, Lyle Lovett og norske Hellbillies fant veien til mitt hjerte. Det var litt rart å høre på "hvit" musikk sånn plutselig etter å ha sverget troskap til alle negere som kunne tre grep på gitaren. Jeg følte meg som en sviker, men det var jo noe blått det også sa jeg til meg selv. Jeg var jo tross alt en hvit nigger. Og deretter kom det inn blandingsraser som Acid Jazz og Bongaloo.
Men jeg faller hele tiden tibake til the good old blues. Urmusikken som blander afrikansk rytme og europesisk melodi til en opphøyet symbiose. Rytmen er hjertet og melodien er hjernen. Begge må med. Jeg har gått til veikrysset og solgt sjelen min. Men det var verdt det.
Sjekk ut:
Snooks Eaglin
Bonnie Raitt
John Lee Hooker
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar