"You can't be serious ?" er sitatet John er mest kjent for og er på mange måter blitt hans trademark. Jeg ser ham for meg. Med hendene i siden, stort krøllete rødt hår med pannebånd, trasssig kikkende opp på den stakkars dommeren som måtte ha fått den tvilsomme gleden av å dømme "Superbrat" akkurat denne kampen.
Det er egentlig ganske utrolig at John fremdeles har den possisjonen han har. Enda i dag er han en større stjerne enn Roger Federer. Kampene mot Bjørn Borg i 1980 og i 1981 har fortsatt legendestatus og han vant bare 7 grand slam turneringer i single tross alt. Det folk husker er foruten hans ustyrlige temperament det geniale kreative spillet. Aldri har verden sett noe lignende og vi vil neppe oppleve det igjen heller. Det er nok av treningsprodukter som kan dunke ut grunnslag og serve som en kanon, men å gjøre tennis til kunst er bare noen få forunt.
Alle kan slenge dritt, men John hadde humor og her er noen sitater som viser det.
Til Wimbledom publikummet ropte han ut at "Im worth more than 40 000 of you - together"
Til en dommer i Wimbledon "You are a disgrace to mankind".
If you believe that [Anna Kournikova hevdet hun fortsatt var jomfru], I've never questioned a call in my life.”
"This defeat has taught me a lesson, but I'm not quite sure what it is."
"I don't want to sound paranoid, but that electronic line judge knows who I am."
Etter at Mac ga seg som aktiv spiller har han bla åpnet og drevet et kunstgalleri, hatt sitt eget talkshow, arbeider som ekspertkommentator, skilt seg fra Tatum O'Neal og giftet seg med den engang så habile rockedama Patty Smythe(Ikke Patty Smith altså. Det ville være FOR utrolig)
Senest ifjor gjorde han comeback og vant en ATP turnering i en alder av 47 år ! Over hele verden stod det dagen etter med fete typer i avisene, "Mac is back ! ". Seiren var i double sammen med søta brors Jonas Bjørkman på grusen i San Jose, California.
Jeg tror jeg så bittelittegrann av John i meg selv og det var kanskje derfor jeg likte ham så godt. Hvertfall hadde vi begge dosen av det ustyrlige temperamentet. Men ballfølelsen og de små geniale øyeblikkene var det som ga meg den største gleden på idrettsbanene på mitt beskjedene nivå. For meg er det stort når sport blir noe mere enn bare å score et mål eller vinne et poeng. Som en 50 meters passing lagt med yttersiden av foten som skrur seg rundt to motspillere for å legge seg ferdigdempet forran spissen som bare har å putte den i kassa. Eller når man offensivt tørr å storme til nettet, hive seg til opp og siden når den knallharde returen kommer og legge inn en perfekt utagbar backhand volley dropshot. De magiske øyeblikkene. Give us an hour for magic, som Jim Morrison sa det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar