onsdag 26. september 2007

Kina. Den nye store stygge ulven.




" Alle leter etter Osama bin Laden, men ingen bryr seg om at hele verden snart er "Made in China"

Kina har meget raskt bygget seg opp til en ny stormakt. I moderne tid har vi ikke sett maken til endring over så kort tid i et lands økonomiske vekst. I løpet av et drøyt tiår har vekstratene skutt gjennom alle tak. Kina var nærmest et uland å regne for kun et tiår siden. Kinas forvandling overgår tilogmed det japanske mirakel etter krigen og før dette deres gjennomgripende endring og industralisering på begynnelsen av 1900 talet . I hamskiftet etter Mao ble kommunismen mer eller mindre kastet på båten og en slags statsstyrt ultrakapitalisme innført istedet. Men i motsetning til Sovjetunionen som kollapset etter kommunismens fall har Kina forblidd urokket og er fortsatt styrt med jernhånd som en sterkt sentralstyrt stat. Kina er også, som Sovjet var det, mer et imperium enn et land. Enormt i utstrekning, i antall innbyggere og svært sammensatt på alle områder som språk, kultur, rase, grad av utvikling, levestandard, religion osv. Slik sett må det trolig en sterk og tøff sentralmakt til for å holde imperiet samlet. Gir en fra seg litt kontroll kan domino brikkene lett begyne å falle.

Ser en rent realpolitisk og utifra vestens interesser på Kinas utvikling forundrer det meg at vesten har latt dette skje.
For USA og vesten generelt har den "frie handel" og kapitalismen tjent våre interesser på en utmerket måte i flere hundre år. Men nå ser globaliseringen ut til å bli vestens bane. Vår grådighet etter billigere biler, barbiedukker og olabukser har flyttet pengetrømmen østover. Man har ikke sett det store bildet før det var for sent. Sånn går det når det er pengene som regjerner alt. Det ble sagt at "Greed is good", men her er vesten blitt for grådig.
Så kan en mene at en bedre fordeling av verdens ressurser er ønskelig. Den økonomiske skjevheten som hittill har rådet oppfattes av mange av oss som svært urettferdig. Men jeg tror ikke like mange mener at det er helt ok at det istedet for at pengene tilflyter vesten og andre land som har blitt utviklet demokratisk og industrielt istedet skal puttes i lommene på en liten økonomisk overklasse i Kina og at et rått diktatur i øst skal ta over plassen til Onkel Sam og venane hans.

Kina er foreløbig først og fremst blitt en økonomisk kjempe, men sakte men sikkert bygges landet også opp til å bli en meget viktig aktør politisk og militært.
Vi har lenge okket oss over USA som oppfører seg egoistisk og undertrykkende internasjonalt. Likevel er USA er tross alt et demokrati og en sivilisert stat bygget på humanitære prinsipper. De har stygge svin på skogen (Vietnam, Chile, Namibia, så godt som hele Mellom-Amerika, Palestina og Irak) men også mye bra (Marshall hjelpen, Japans og Tysklands oppbygging etter krigen, Korea, Kosovo og ehh Marshall hjelpen.. ? ). Det er når alt kommer til alt USA som vi henvender oss til når det er store kriser internasjonalt og som vi ber om å rydde opp. Amerikanerene har også en (naiv) tro på å spre demokrati til andre land der dette nå er fremmedord. Det er ikke bare egoistisk egeninteresse og realpolitikk som ligger bak. USA har helt siden Teddy Rosevelt og Woodrow Wilson hatt to sider i sin utenrikspolitikk som stadig skifter om å dominere. Senest sett med Clinton og Bush. Nuvel..

Kinas track record er derimot mye dårligere. De støttet Kambodia under Pol Pott, okkupasjonen av Tibet, for ikke å snakke om all undertrykkingen, sensur og masakrer på sin egen befolkning. En kan bare tenke på kulturrevolusjonen så ser en hva de er troenes til. De støtter opp under regimet i Sudan og nå sist blokkerer de vedtak i Sikkerhetsrådet imot å reagere overfor Burmas militære diktatorer. Her kan man ikke se et snev av humanisme selv om en leter med lupe.

Økologisk har vesten selvsagt et hovedansvar for den situasjonen vi nå er kommet inn i. Men når sant skal sies viste vi ikke hvor ille det var fatt før for et par år siden. Folk flest voknet opp i fjor. En kan jo håpe at Kina (og India) også vil ta til fornuft, men det er faktisk herfra den store klimatrusselen kommer for disse landene viser INGEN tegn til moderasjon, selv nå når vi ser ragnarrok i hvitøyet. Dette er OGSÅ et resultat av utflaggingen til Asia og ønske om kortsiktig profitt. Den fantastiske globaliseringens svøpe.

tirsdag 25. september 2007

Tegneserier. 13 gode..kunne gjerne fortsatt..


1. Corto Maltese. Italiensk. Skrevet og tegnet av mesteren Hugo Pratt. Corto er en romatisk tidligere sjømann og eventyrer som reiser jorden rundt på spennende oppdrag. Dette høres ut som Tintin, men den er retter seg mot det voksne publikum(halv voksene hvertfall). Flotte stilistiske, nyskapende og kunstferdige tegninger. Mystikk og spenning. Historie og romantikk. Alt er like bra. Løp og kjøp.

2. Lt.Bluberry. Charlier og Girauds western epos er en milepæl i tegeseriehistorien. Historiene er drivende, men tidvis intrikate. Tegningene er fra nr 10 "General Gullmanke"og ut den opprinnelige serien til nr 22 "Ved veis ende" helt fantastiske. En kan sitte å beundre bildene i timesvis. Etterhvert har andre tegnere og forfattere overtatt med vekslende hell. Den som klarte det best(minst dårlig) var den gode Charlier kopien Wilson fra New Zeland. Men når Charlier sluttet å skrive falt kvaliteten dramatisk. Omtrent som med Gozinny og Asterix.

3. "Linda og Valentin. Agenter i tid og rom". Fransk. 68ernes science fiction. Begynner å gjennta seg selv nå, men på topp var det en verden en kunne stupe inn i for en times tid. Linda er super søt med pannelugg i den tettsittende sølvuniformen.

4. "Torpedo 1936". Italiensk av Bernet. Flotte sort hvitt tegninger og actionfylte historier fra USA på 30 tallet. Rå humor og flotte damer. Bernet er tegnernes tegner.

5. "Batman. Nattens ridder". USA. Kom på miden av 80 tallet som et befriende pust ifra vest som snudde opp ned på alt vi viste og trodde om superseriene og menn i trikot. Det er mørkt, voldelig og vakkert. Miller innfører en helt ny måte å fortelle historier på som tar litt tilvenning, men hvor du får betalt hvis du gidder. Miller er tegneseriens superstar som også har fått filmatisert "Sin City", "Elektra", "Daredevil" og "300". Etter min mening hans kunsteriske høydepunkt.

6. "Franka". Nederlands. Jeg er stor fan av tegningene til Henk Kuypers. Mye er veldig arkitektonisk og rettlinjet, men jeg er fan uansett selv om han bruker linjal aldri så mye. Historiene er ikke altid like imponerende, men ok.

7. "Blacksad". Det nye store. Spansk. Vunnet de fleste priser som er å vinne. Dyr i menneskeroller. 30 talls detektiv i form av en stor svart katt i trenchcoat. Særlig album 1 er et mesterverk.

8. "The Spirit". USA. Will Eisners maskerte helt fra 40 tallet. Hans noir stil med filmatiske vinkler er og var banebrytende inne tegneserie sjangeren. Best i sort hvitt.

9. "På sporet av Peter Pan". Fransk. Coseys alpeeventyr fra mellomkrigstiden er det beste han har laget blandt mye bra (Bla serien om Johnatan). Endel mener han ikke holder mål helt på tegnesiden, men har har sin egen stil og hans naturbilder er vakre.

10. "Frank Cappa". Spansk. Manfred Sommer er altså ikke tysk. Tydelig inspirert av Hugo Pratt og hans elev Milo Manara. Gode historier om journalisten Cappa i 3dje verdens konfliktfylte områder. Politisk korekt også uten at det virker svett.

11. "Bucky O'Hare". USA. Golden og Lama. Barneserie, men for voksene?! Flotte fargerike tegninger om en grønn harepus som redder verden fra froskenes imperium. Ble vistnok også en vellyket tegnefilm i statene. Kom ut i samleserien "Echo of the futurepast" "Look out universe. Here we come ! "

12. "MAD magazine". USA. Ikke tegneserier, men illustert humorblad. Høydepunkt på holdt en jevnt meget høy kvalitet ifra 60 tallet og til slutten av 80 tallet i USA. Noen av de beste tegnerene i verden jobbet her. Den rareste var Don Martin. Min helt.

13. "Pondus". Norsk. Litt sjåvenistisk må en være. Øvrlie kan virkelig tegne og historiene har masse humor. Ingen andre i Skandinavia i disse dager når ham til anklene.

mandag 24. september 2007

Tegninger. Del 1.










En av mine interesser og lidenskaper er tegning. Se på noen av disse kule, flotte, fantastiske små kunstverkene. Mer om tegning og tegneserier en annen gang. Skulle gjerne få lagt ut noen større bilder så en kan se detaljene i strekene bedre !

søndag 23. september 2007

VIKTIG !



Dette problemkomplekset har opptatt meg mye i den siste tiden. Media og folk flest er svært engasjert i mindre viktige saker som klimatrusselen, krigen i Irak og internasjonal terrorisme, men hvem snakker om følgende:

Når er klær skittene nok til å bli lagt i skittentøykurven og når er de rene nok til å bli lagt inn i klesskapet ? Og ikke minst hva gjør en med de klærne som en ikke kan plassere i kategorien "rent" eller skittent" ???

Dette griper inn i vanlige folks hverdag på en dramatisk måte og ingen gjør noe med det ? Bør ikke dette være en sak for det offentlige ? Jeg bare spør ???



fredag 21. september 2007

Mine helter del 3. Randy Newman.


Political Science

No one likes us-
I don't know why
We may not be perfect,
but heaven knows we try
But all around,
even our old friends put us down
Let's drop the big one and see what happens

We give them money-
but are they grateful?
No, they're spiteful
and they're hateful
They don't respect us-
so let's surprise them
We'll drop the big one
and pulverize them

Asia's to crowded
and Europe's too old
Africa is far too hot
And Canada's too cold
And South America stole our name
Let's drop the big one
There'll be no one left to blame us

We'll save Australia
Don't wanna hurt no kangaroo
We'll build an All American amusement park there
They got surfin' too
Boom goes London
and boom Paris
More room for you and more room for me
And every city
the whole world round
Will just be another American town
Oh, how peaceful it will be
We'll set everybody free
You'll wear a Japanese kimono
And there'll be Italian shoes for me
They all hate us anyhow
So let's drop the big one now
Let's drop the big one now

onsdag 19. september 2007

End of the line


Her hair will smell like blossoms

And her lips will taste like wine

And I will hold her and kiss her

She'll say she'll be forever mine

And I know my search is over

finaly I have peace in my mind

Cause I have taken my last journey

And she was waiting

At the end of the line.

Vi som elsker Amerika.


Sitter å hører på Lucinda Williams. Hun er ikke spesielt pen eller ung. Hun har en rusten slitt stemme og er ikke verdensmester på gitar. Hun lager og spiller folk-musikk med sterke islett av country og er en av de bestselgende og mest kritikerroste artistene i USA i dag. Til forskjell fra for eksempel England eller Norge kan du i USA fortsatt finne kvalitets musikk på listene. Lucinda er et glimrende eksempel på dette.

I går så jeg på The Wire på DVD. Tidligere omtalt i denne bloggen og utvilsomt det beste som er vist på TV de siste 10 årene. Underholdning for hjernen og hjertet.

I forige uke kjøpte jeg meg nye sko. Converse, Chuck Taylor. Lyseblå stoffsko med hvit tåkappe i gummi og stjerne på ankelen. De passer godt til de mørke blå levis buksene og den hvite T skjorta.

For noen år siden besøkte jeg New Orleans. Tok et fly over fra Haiti hvor alt var i oppløsning (det første frie land på den vestlige halvkule) og kom til The Big Easy hvor jeg kunne sette meg ned på en do uten å være redd for å bli smittet av 15 forskjellige sykdommer. Hvor fargede trikkefører henger ut av vogna for å hjelpe deg å finne en god resturant fra verdens beste kreolske kjøkken. Jeg møtte de mest åpne, hyggelig, imøtekommende og hjelpsomme menneskene en kan tenke seg.

Det er noe ujålete og folkelig over Amerika som du ikke finner i like stor grad i Europa. Den dominerende kulturen i Europa er en overklasse kultur. Laget på bestillig fra keisere og fyrster. Amerikansk kunst og kultur er laget av folket, for folket. Det må faktisk selge for å overleve.

Det fins mye som ikke er bra med USA, men det er nok av andre som elsker å skrive og snakke om dette dag ut og dag inn. En kunne tro de heller ville at Iran eller Kina skulle styre butikken. De får gnåle på, men heller klare seg med Jacques Brel, afrikansk batikk og hylende italiensk opera, mens vi andre går ut å koser oss med noe som er faktisk er bra.

Over har jeg nevnt noen gode grunner til å like og elske Amerika. Jeg kan legge litt mere til for å fjerne enhver tvil: Wendys hamburgere, John McEnroe, Julius Erving(legendarisk basketballspiller med vindmølle dunker som spesialitet) Memphis soul, Queen Latifah, Chaka Khan, Ernest Hemingway, Elvis, Dr John, Frank Miller (tegneserie ikon), Jack Nicholson, Kathleen Turner, Martin Luther King Jr, Bobby Kennedy, John Steinbeck, Coca Cola, Milkshake med jordbærsmak, Bob Dyland og Bruce Springsteen. Marshall forsterkere og Fender gitarer. Ray Charles og Jill Scott. Michael Moore og P.J O'Rourke. Dorothy Parker og Paul Auster. Muhamed Ali og Norman Mailer. Break dance, skateboard, Life, liberty, and the pursuit of happiness.

søndag 16. september 2007

Du lovte (en krim kladd)



Fra soverommet kunne jeg se ut av vinduet fra leiligheten min i Schweigårdsgate på kumulusskyene sive langsomt og dovent over en babyblå nyvasket himmel. Hadde Gud og Adam svevet forbi i det de pekte på hverandre, som oppunder kuppelen i Peterskirken, ville det ikke forundret meg nevneverdig. Det så i alle fall guddommelig flott ut fra min posisjon i senga, ut gjennom de blå rutede små blafrende bomulls gardinene, over toppene på de irrgrønne bjerketrærne i bakgården og opp mot ozonlaget. Vanligvis når jeg våkner om morgenen er det med ilter fomling etter vekkeklokken, dra seg opp av sengen halvt i søvne og gå gjennom de nødvendige ritualene med dusj, barbering hvis jeg gadd, påkledning, mat og østlandssendingen på radio (med trafikkmeldinger om kø dannelser ved Slependen og Ulvenspilitten som jeg ikke slett ikke hadde noe behov for å vite noe om, men som var hakket bedre som ørefyll enn reklamen på det masete kommersielle radiostasjonene) før jeg kunne slenge meg på sykkelen og trille små groggy ned til jobben gomlende på den siste brødskiven med geitost fra frokosten. I dag var det annerledes.Jeg var våken. Helt klar i hodet og gledet meg til noe som jeg enda ikke viste hva var. 20 minutter etter at jeg hadde forlatt dynene gikk jeg ut om i det strålende solskinnet og kjente velværet sitte behagelig ett eller annet sted i magen. Klokken var bare 10, men likevel hadde solen varmet opp asfalten så det kjentes gjennom joggeskosålene. Det var første sommerferie dag og jeg hadde ingen fastlagte planer for hva de neste 4 lange ukene skulle benyttes til. Hvis jeg ville kunne jeg ta et fly til Bali i ettermiddag og ta en night cap med en dame i bastskjørt, eller dra ned til Herregårdskroa og spise eplekake med krem, humre meg gjennom den siste boka til Bill Bryson på en hyggelig fortausrestaurant, begin av war or start a religion som Jim Morrison sa det. Alt - eller hvertfall det meste var mulig. Jeg hadde spart opp en del penger, men jobben hadde krevd all min oppmerksomhet de siste ukene så planer var ikke pønsket ut og nå var jeg glad til. Sorgløs og lett til bens som en annen gla’kristen gikk jeg bortover fortauet med hendene i lommen og sola i ryggen og hadde ikke en bekymring i livet.Jo en. Kristian Sandberg. Min barndoms og ungdomsvenn fra somrene i Sandefjord hadde meldt sin ankomst til byen. Enten i dag eller på søndag eller en av de nærmeste dagene. Slik var det alltid med Kristian. Ingenting var sikkert og alt ble endret, som regel i siste liten. Jeg hadde gitt opp å stole på at han holdt avtaler vi hadde inngått. Det var alltid minst 3 gode grunner for at han ikke dukket opp og alle like troverdige som en blå hundrelapp med bildet av Arne Scheie på baksiden.Kristian hadde driti skikkelig på draget som han så lyrisk uttrykte det. Det var jo ikke en stor overraskende nyhet, men denne gangen var det annerledes. Han virket faktisk redd og sa han trengte hjelp.Sommeren 82 hadde vi……..Kristian hadde reddet meg. Jag var fri fra kroken og over meg av lettelse og sa at jeg skylte han en tjeneste. ”Hvorsomhelst, Nårsomhelst, Jeg stiller !” sa jeg da. ”Hvorsomhelst og nårsomhelst er her og nå. I’m calling it in”, hadde han sagt gjennom mobilen i forgårs. Kristian så altfor mange DVD filmer som stod under kategorien ”Action” i videobutikken. Men hva skulle jeg si? Jeg lovte jo. Jeg hadde akkurat passerte to nydelige unge jenter i korte skjørt og overdimensjonerte solbriller med "riktige" merker meget godt synlig i imitert gull på brillestengene, hvor jeg iherdig prøvde å virke nonsjelsant og blasert kombinert med en gange delvis inspirert av de tidlige filmene til Clint Eastwood idet vi nærmet hverandre, men klarte naturligvis å blåse narrespillet med et siste smådesperat kikk opp på vel en meters avstand for å se om de unnet meg et blikk. Og alas ble jeg møtt med fire syrlig smilende lepper idet de svinset forbi. På tide å begynne å kikke på mødrene gammer'n tenkte jeg mens det pep i underlivet eller hvertfall like ved.pip pip , pip pip. Det summet lett i bukselomma fra mobiltelefonen som gjorde kål på et par tusen spermier og ga meg beskjed om at Kristian hadde innfunnet seg i hovedstaden og bad meg møte ham på Lektern om en halvtime. Jeg sukket oppgitt og slang meg med på neste lyseblå trikk ned mot byen. Mitt lette sommerhumør var som blåst bort over Grefsenkollen og var nå på vei oppover Groruddalen mens jeg følte på meg at jeg var på vei til trøbbel i sentrum.På Aker Brygge var det alt begynt å tettes til av folk og fe selv om klokken enda ikke hadde passert 12.00. Unge foretningsmenn i nypressede dresser og glatte harde fjes marsjerte hurtig forbi til neste møte i Grisk ASA eller Greed and partners limited. Mødre med sine håpefulle kneblet med rosa smokker og tjoret fast i overprisede barnevogner skravlet seg bortover bryggekanten. De fleste bare sluntret av gårde slikkende på en softis eller vandret arm i arm så bekymringløst at det nesten virket utstudert. Kanskje jeg var for kynisk og at de rett og slett koste seg i sommersola. Det er jo en mulighet en ikke skal utelukke siden det var en nydelig sommerdag i hovedstaden, men siden jeg nettopp hadde fått dagen spolert unnet jeg andre ingen andre noen gleder heller. Noen guttunger med saggebukser som nesten mot gravitasjonkraftens lover fortsatt hang på gjorde utallige mislykkede forsøk på de enkleste triks med skateboardene sine. Jeg fikk nesten lyst til å røske til meg et brett for å vise dem en perfekt 365 da jeg fikk øye på Kristian sittende ved et bord ytterst på Lekter'n. Utrolig nok var han først ute. Dette måtte være viktig. Han hadde på seg en hvit skjorte med noe krimskrams brodert på skjortebrystet, ferdigutvaskede og ferdig slitte jeans, hvit småkrøllet bommuls dressjakke og hvite spisse slangeskinssko. Håret var moteriktig uryddig som om han skulle ha tatt seg en time på øyet rett etter en dusj, men det var nok nøye dandert i minimum 15 minutter foran speilet. Kristian var veldig opptatt av sitt ytre. Bare synd han fortsatt hang igjen i stilen til 80 tallets moteikonet Don Johnson. Noen forble Harry uansett hvor mye penger de måtte få slengt etter seg, eller karet til seg på mer eller mindre ærlig vis. Han fikk øye på meg og stumpet sigaretten i askebegeret foran ham lot til å være det tredje røyken og etter glassene å dømme den andre halvliteren. "Halla Strømmer'n. Faen jeg lurte på om du hadde plukka opp ei nigeriansk hore på veien ned hit siden du ikke dukka opp før. Fikk du dyppan eller ? hæhæhæh" kom det passe subtilt som alltid mens jeg slo med i stolen overfor ham. Da han røsket av seg pilotbrillene og slange dem på bordet foran seg så jeg inn i et par blodsprenge øyne. Det var hvertfall en som fortsatt hadde det verre enn meg, tenke jeg og følte meg en smule bedre med en gang. Han gikk rett på sak og det var verre enn jeg trodde. Mye verre.

Commie Russia Sending Aerobic Dance Spies to Infiltrate US


Eh. Ja dette er altså overskriften på en av avisartiklene i den omtalte boken "Joe Bob goes to the drive in". Etter å ha skrevet en anbefaling av boken plukket jeg den ut av bokhyllen i går kveld og begynte å lese litt og synes det var så morsomt at jeg ville dele morroa med de som gidder å lese. Her er et uttdrag fra artikkelen som jeg har som overskrift for dette innlegget :

Joe Bob begynner med å klage høylytt over at stedet han pleide å trene, som bare det klingende navnet "Gym" er omgjort til en "spa". Akkurat hvor kommunistene som Joe Bob er så redd for kommer inn her er noe uklart, men alt som er ille og som betyr endring av det erkeamerikanske er i hans øyne kommunistisk og noe russerne står bak.

"For the communists and the females in the audience. Id like to explain the difference between a gym and a spa.

Numero uno: No bimbos in a gym. Lester(innehaveren av "Gym") woulden't even let em in to use the Co-Cola machine. At a spa they let em run around uncaged with yarn on their anklets.

Numero two-o: A gym does not have "exercise equipment". A gym has weights. Period. Okay, a little Nautilus, maybe. But the only way to tell wether its real weights or wimpola spa-city North Dallas bullstuff is like this: It ain't a weight if you can lift it more than two times withouth making a sound like a constipated wild animal.

Numero three-o: A gym does not have a "jogging track" or a "Jacuzzi". A gym has a boxing ring and a steam room.

Numero four-o: A gym does not have any guy named Kevin walking around dressed like ambulance drivers, trying to get people to "tone up". A gym has a guy named Vic walking around handing out jockstraps. The only thing Vic ever says is: "Shake it off, you'll be able to breat again in a minute."

lørdag 15. september 2007

AHSK


AHSK stod og står for "Anders og Håkon Spionklubb". Dette var en topp hemlig og super undercover stay behind lyssky agent og spion organisasjon på Bekkestua i fra 1973 til ca 1977. Nå så lenge etter kan jeg røpe noe av denne organisasjonens hemligheter og spennende virke. AHSK bestod av to topptrente agenter; Anders og meg. Derav navnet. Anders var agent X007X og jeg var agent X009X. Det måtte være noen x'er med synes vi og våre agentnavn var en slags blanding av James Bond og tegneserien Agent x9. Vi hadde klubbhus under trappen hjemme hos meg med et stort lyseblått bommulslaken som tak, festet med klesklyper til gelenderet. Den eneste gangen andre enn medlemmer fra AHSK fikk komme inn i klubbhuset var når faren min skulle hente ved til peisen for vedstabelen vår stod nemlig inni klubbhuset. Ellers var det top secret and very hush hush.

Møtene bestod i å ta opp mystiske saker fra nabolaget som vi måtte komme til bunns i. Egentlig hadde vi bare en stor sak som vi stadig snakket om, og ellers var det stort sett bare gotterispising. Usannsynlig mengder gotteri.

Den saken var "Mysteriet med den blå bilen". Saken var i korte trekk som følger; Anders jeg og tre danske nabogutter var ute på en hemmelig ekspedisjon i Skråningen. Et bittelite skogholdt nedenfor huset vårt hvor vi bygde hytter og hadde noe vi kalte "modighetsprøver". Men i enden av Skråningen kunne en gå videre på nedsiden av huset til Helge ut mot nye uoppdagede områder. Dette var utenfor vårt revir og ikke så lite skummelt. Behind enemy lines så og si. Etter litt klatring og klyving med grønske på "berserk-buksa" og noen skrubbsår kom vi oss ut på den andre siden i livet og alle 5 stod karslig med henda i siden og speidet ut over det nyoppdagede territoriet. Vel 30 meter nedenfor oss stod to menn stod å snakket sammen, lent opp mot en blå amerikansk pick up bil. Dette var mystisk så Anders fikk i oppgave å "luske" seg ned å finne ut hva disse ytterst tvilsomme personene pratet om.
5 minutter senere kom Anders kavende opp skråningen god og svett og pion-rød i toppen av opphisselse. "De er nazizter og de har stjælt bilen på Nato !!!" At de var nazizter fant vi foresten ut ganske kjapt for bakpå bilen stod det med store hvite bokstaver; "SS 20". Alle gutta dro sporenstreks opp sprettertene fra baklomma, fant noen vellvalgte småstein på bakken og på komando sendte vi en liten skur småstein ned mot den blå bilen. Noen traff og det smalt stygt i både panser og tak. De to mystiske mennene fikk øye på oss på åskammen og begynte å løpe opp bakken etter oss. "Nazistene kommer! Nazistene kommer!" ropte vi skrekkslagene og beinfløy så fort vi kunne hjemover og tok tilflukt under køyesengene til danskene helt til vi skjønte at høyreekstremistene hadde gitt opp jakten og rettferdigheten hadde seiret.

Senere fikk vi en litt annen og noe mer nøktern beskrivelse av hva agent X007X egentlig hadde funnet ut. Mann 1: "Jøss. Så fin bil a. Ny ?" Mann 2: "Jada. Kjøpt den av en kar ute på Nato. Rene røverkjøpet."

Andre intrikate saker vi måtte knekke var Lysverkets merking av lyktestolpene i nabolaget med gulmalte x er og prikker, konkurerende spionklubber i Gimleveien som bla CAVITOLI (CA:Catrine, VI:Vibeke, TO: Toyni og LI:Liller'n) og mystiske biler som vi selvsagt tok nummerte på.

Hvert år hadde vi årsmøte med valg av formann og nestformann. Vi hadde også egenproduserte ID kort i plastlommer. Jeg fant mitt når jeg skulle rydde på loftet i fjor vår sammen med klubbkista og våpeskjoldet vårt i kryssfineer som søstern min laget til oss (se over). På ID kortet stod det foruten tegniner av en dødningeskalle navn, adresse og nasjonalitet ting som Vekt: 34 kilo, Mester: Jiu Jitsu og Dekknavn : Jo Svendsrud....
Lenge leve AHSK :-)

torsdag 13. september 2007

Joe Bob Goes to the drive in



Her følger en bokanmeldelse av en hysterisk morsom bok. Boka heter "Joe Bob Briggs goes to the Drive in" og er ikke akkurat ny. Den er vel fra midten av 80 tallet engang. Det er komikeren John Irving Bloom som skriver under psydonymet Joe Bob Briggs. Han karriekrer en utroolig harry og rappkjeftet redneck som lever et helt utflippa liv og skriver anmeldelser fra Drive In kinoer i en lokal avis i Texas et sted. Boken er samlede aviskronikker hvor han forteller om hva han har gjort siden sist i uken og så en anmeldelse av den ene B filmen værre enn den andre. På slutten av anmeldelsene teller han hvor mange pupper han har sett. Hvor my Kung Fu det var med. Antall biljakter. Antall avkuttede hoder. Avkuttede fingre osv osv. Til sist gir han karakter. Ex: " Heads rolls, fingers rolls! 5 breasts, medicore kung fu. 2 1/2 stars. Joe Bob says check it out. " Han liker best de filmene som ikke har noe plott fordi plott ødelegger og roter altid til for actionscenene. Joe Bob forteller bla om en date med en jente på skrekkfilm på den lokale drive in kinoen. Filmen heter "Black Mamba" om verdens giftigste og mest humørsyke slange og som han sier. "It bites first and asks questions later." Når han forteller til May Ellen Masters som dama heter hva som er tittelen på filmen svarer hun. "Oh - Is that like the Black Panters? ". Videre reagerer hun slik når det skjer noe svæært guffent på lerretet. "She went off like a smoke detector in a Lucky Strike factory." Så beskriver Joe Bob handlingen i B filmen om denne slangen som kryper rundt i et hus å angriper folk. Om filmen sier han om jeg husker rett. "It starts out kind of slow but then it takes off like the national guard at a peace Rally."

Han har en fast spalte i avisen som heter Joe Bobs Mailbox. Her skriver hengivene fans og rasende lesere inn til "the High Sheriff" som han også kaller seg. En var noe slik som dette.


"Dear Joe Bob. Im writing about your colum in an english essay to Mrs Thompson class and I wonder if is it descriptive, informative, or what ? Kind regards Nancy Moore. "Joe Bob: "Its What."


Noen illsinte akademikere skriver et laaangt indignert brev der de truer med å si opp sine abonementer på avisen og er rystet over at slikt søppel kan trykkes i avisen. Til dette svarer Joe Bob at han foreslår at de alle sammen korter ned navnene sine betraktelig og har gruppesex i en diger klynge.


Som dere skjønner. Oppbyggelig skjønliteratur fra det ville vesten. Hauk says check it out.

onsdag 12. september 2007

B & B


It might never be us together
We may never walk down the ile
But I'ill always be thinking about you
Thinking of you with your crooked smile
Cause you got it
And I love it
No one is like you at all
I can be your Bogart
You can be my Bacall

AIR

Visj svviissjjj. I vindkastene sveipet og vispet grenene fra bjerketrærne i bakgården mot kjøkkenvinduet mitt og regnet sildret jevnt og trutt ned fra en blygrå himmel. Slik hadde det holdt på nå i over to dager. Jeg satt med knærne oppe på en pinnestol vendt mot vinduet, hang på albuene i vinduskarmen, lente ansiktet i hendene og stirret ut på høstværet som holdt 95 % folkene i byens innbyggere innendørs, overlatt til innendørs aktiviteter. Dvs tv titting. Det blafret i blå fjernsynslys over veggene inne i nesten alle leilighetene i gården på motsatt side av bakgården. Vissjj svisj.. Jeg var rastløs etter å gjøre noe og lei av innesitting.
De nye joggeskoene stod fortsatt uoppakket i den hvite gammeldagse skoesken ute i entreen. Jeg får vel se å få prøvd dem sa jeg til meg selv for å overbevise meg at det var en veldig lur ide å bevege meg ut i det ni triste og særdeles fuktige høstværet.

Skoene var et impulskjøp går rett etter jobb. Jeg skulle ta en snarvei hjem og gikk inn Sweigårdsgaten ved siden av den gamle katolske kirken og kom over butikken ved en ren tilfeldighet. Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til den før og lurte på om den var nylig opprettet. Det var ikke noen glorete utstilling med store plakater som opplyst om "kjøpefest" eller "sjokksalg". I det realtivt lille utstillingsvinduet som var sparsomt belyst lå det på et lysegrønt tynt tøystykke to par lengdeløpsskøyter merket "viking" og stilt opp mot veggen et par "Bonna" treski med rottefela bindinger og et sett bambusstaver. En slags retro utstilling tenkte jeg smilende og kikket opp på et velholdt metallskilt hvor det med sirlige malte hvite bokstaver på lyseblå bunn stod "Alfred Isaksen Sykkel og Sportsforætning". Jeg åpnet døren og gikk inn.

Det var ingen betjening å se så jeg ruslet litt rundt med hendene på ryggen og kikket. Virkelig gjennomført konsept tenkte jeg. Her inne var det som om tiden hadde stått stille og vi fortsatt var på tidlig 50 tall. Retro var ikke engang dekkende, dette var nesten som the real thing. Til venstre stod det ved siden av hverandre oppstilt 4 sortmalte sykler. 3 herresykler og en damesykkel. Merkene var Diamant og DBS. Alle hadde mørkebrune skinnseter med spiralfjærer under, ballongdekk i sort og hvit gummi. Damesykelen hadde en kurv i flettet rotting forran på styret og netting i sort, grønt og rødt tredd over metall skjermen med to tynne røde fartsstriper på bakhjulet og festet til navet slik den gamle sykkelen til min bestemor hadde. Men denne var i motsetning til bestemors flunkende ny. På høyre side av foretningen var det litt foreskjellig gammeldags sportsutstyr. Ski, skøyter, boksehansker, joggesko og oppstilt i trehyller på veggen skismørning merket "Ronde". Jeg plukket ut en slik en og studerte innpakningen da jeg hørte et dempet kremt bak meg. Bak meg hadde det kommet en mann helt lydløst, eller var jeg bare så opptatt av den lysegrønne skismørningen at jeg ikke hadde enset ham ? Mannen som var trolig i slutten av femti årene hadde på seg en 3 kvart lang lyseblå frakk med belte i livet. Noe ala vaktmesterfiguren til Trond Viggo Torersen tenkte jeg. Men det var ikke noe ironisk og komisk preg over ham. Frakken var velholdt og under den bar han et par mørkebrune bukser og skinnsko. Han hadde små runde briller som satt fremme på nesetippen og over dem et par vennlige lyseblå øyne. Lite hår på toppen og hvitt på siden. "Hva kan jeg hjelpe dem med ?" sa han smilende imøtekommende. "Eh jeg .. vel..Jeg bare ser meg om litt", stotret jeg frem. "For all del. Se dem bare rundt." På navnskiltet på brystlommen så jeg det stod A.Isaksen så dette var altså innehaveren. Etter vel 10 mintutter stod jeg utenfor butikken med en hvit skoeske under armen. Alfred var en god selger for han hadde overtalt meg at jeg ville ha god bruk for et par nye "turnsko" som han kalte det. Dette var siste modell fra Sverige. Jeg er ganske sikker de vil bli svært fornøyd blunket han lurt.

Når jeg endelig hadde fått på meg treningstøy og joggesko og kommet meg ut var klokken nærmere ellve. Gatene var folketomme og det skinte gult i vannpyttene fra gatelyktene. En sort katt med hvite poter og haletipp smatt under en parkert bil og kom ikke ut igjen på den andre siden. Jeg håpet den hadde begitt seg videre når eieren av bilen skulle ut å kjøre til kontoret i morgen tidlig. Skoene kjentes perfekte på bena. Fortsatt var jeg tørr etter at jeg hadde sidesteppet over og rundt vannpytter på fortauet. Borte ved den nedlagte trikkestallen sperret en vanndam fortauet og jeg hoppet... og landet. 5 meter lengre fremme ! Helt uanstrengt ! Vanndammen var litt over en 1 meter i diameter. Hva søren var dette tenke jeg å så meg forundret tilbake? Det var nesten ny pers og persen ble satt for 25 år siden på ungdomskolen. Jeg var i grei form, men heller ikke mer. Noen meter lengre fremme på fortauet hadde løvet fra alemtrærne tettet igjen sluket og skapt en liten innsjø av høstregn, nesten 2 meter bred. Jeg gikk rolig bort mot dammen, tok to tre korte løpesteg, satset, hoppet og svede...jeg fløy gjennom luften bortover fortauet og landet silkemykt som i slow motion, som en vadeful som går inn for landing, 15 meter ! Ny verdensrekord med over 5 meter !!!