Fra soverommet kunne jeg se ut av vinduet fra leiligheten min i Schweigårdsgate på kumulusskyene sive langsomt og dovent over en babyblå nyvasket himmel. Hadde Gud og Adam svevet forbi i det de pekte på hverandre, som oppunder kuppelen i Peterskirken, ville det ikke forundret meg nevneverdig. Det så i alle fall guddommelig flott ut fra min posisjon i senga, ut gjennom de blå rutede små blafrende bomulls gardinene, over toppene på de irrgrønne bjerketrærne i bakgården og opp mot ozonlaget. Vanligvis når jeg våkner om morgenen er det med ilter fomling etter vekkeklokken, dra seg opp av sengen halvt i søvne og gå gjennom de nødvendige ritualene med dusj, barbering hvis jeg gadd, påkledning, mat og østlandssendingen på radio (med trafikkmeldinger om kø dannelser ved Slependen og Ulvenspilitten som jeg ikke slett ikke hadde noe behov for å vite noe om, men som var hakket bedre som ørefyll enn reklamen på det masete kommersielle radiostasjonene) før jeg kunne slenge meg på sykkelen og trille små groggy ned til jobben gomlende på den siste brødskiven med geitost fra frokosten. I dag var det annerledes.Jeg var våken. Helt klar i hodet og gledet meg til noe som jeg enda ikke viste hva var. 20 minutter etter at jeg hadde forlatt dynene gikk jeg ut om i det strålende solskinnet og kjente velværet sitte behagelig ett eller annet sted i magen. Klokken var bare 10, men likevel hadde solen varmet opp asfalten så det kjentes gjennom joggeskosålene. Det var første sommerferie dag og jeg hadde ingen fastlagte planer for hva de neste 4 lange ukene skulle benyttes til. Hvis jeg ville kunne jeg ta et fly til Bali i ettermiddag og ta en night cap med en dame i bastskjørt, eller dra ned til Herregårdskroa og spise eplekake med krem, humre meg gjennom den siste boka til Bill Bryson på en hyggelig fortausrestaurant, begin av war or start a religion som Jim Morrison sa det. Alt - eller hvertfall det meste var mulig. Jeg hadde spart opp en del penger, men jobben hadde krevd all min oppmerksomhet de siste ukene så planer var ikke pønsket ut og nå var jeg glad til. Sorgløs og lett til bens som en annen gla’kristen gikk jeg bortover fortauet med hendene i lommen og sola i ryggen og hadde ikke en bekymring i livet.Jo en. Kristian Sandberg. Min barndoms og ungdomsvenn fra somrene i Sandefjord hadde meldt sin ankomst til byen. Enten i dag eller på søndag eller en av de nærmeste dagene. Slik var det alltid med Kristian. Ingenting var sikkert og alt ble endret, som regel i siste liten. Jeg hadde gitt opp å stole på at han holdt avtaler vi hadde inngått. Det var alltid minst 3 gode grunner for at han ikke dukket opp og alle like troverdige som en blå hundrelapp med bildet av Arne Scheie på baksiden.Kristian hadde driti skikkelig på draget som han så lyrisk uttrykte det. Det var jo ikke en stor overraskende nyhet, men denne gangen var det annerledes. Han virket faktisk redd og sa han trengte hjelp.Sommeren 82 hadde vi……..Kristian hadde reddet meg. Jag var fri fra kroken og over meg av lettelse og sa at jeg skylte han en tjeneste. ”Hvorsomhelst, Nårsomhelst, Jeg stiller !” sa jeg da. ”Hvorsomhelst og nårsomhelst er her og nå. I’m calling it in”, hadde han sagt gjennom mobilen i forgårs. Kristian så altfor mange DVD filmer som stod under kategorien ”Action” i videobutikken. Men hva skulle jeg si? Jeg lovte jo. Jeg hadde akkurat passerte to nydelige unge jenter i korte skjørt og overdimensjonerte solbriller med "riktige" merker meget godt synlig i imitert gull på brillestengene, hvor jeg iherdig prøvde å virke nonsjelsant og blasert kombinert med en gange delvis inspirert av de tidlige filmene til Clint Eastwood idet vi nærmet hverandre, men klarte naturligvis å blåse narrespillet med et siste smådesperat kikk opp på vel en meters avstand for å se om de unnet meg et blikk. Og alas ble jeg møtt med fire syrlig smilende lepper idet de svinset forbi. På tide å begynne å kikke på mødrene gammer'n tenkte jeg mens det pep i underlivet eller hvertfall like ved.pip pip , pip pip. Det summet lett i bukselomma fra mobiltelefonen som gjorde kål på et par tusen spermier og ga meg beskjed om at Kristian hadde innfunnet seg i hovedstaden og bad meg møte ham på Lektern om en halvtime. Jeg sukket oppgitt og slang meg med på neste lyseblå trikk ned mot byen. Mitt lette sommerhumør var som blåst bort over Grefsenkollen og var nå på vei oppover Groruddalen mens jeg følte på meg at jeg var på vei til trøbbel i sentrum.På Aker Brygge var det alt begynt å tettes til av folk og fe selv om klokken enda ikke hadde passert 12.00. Unge foretningsmenn i nypressede dresser og glatte harde fjes marsjerte hurtig forbi til neste møte i Grisk ASA eller Greed and partners limited. Mødre med sine håpefulle kneblet med rosa smokker og tjoret fast i overprisede barnevogner skravlet seg bortover bryggekanten. De fleste bare sluntret av gårde slikkende på en softis eller vandret arm i arm så bekymringløst at det nesten virket utstudert. Kanskje jeg var for kynisk og at de rett og slett koste seg i sommersola. Det er jo en mulighet en ikke skal utelukke siden det var en nydelig sommerdag i hovedstaden, men siden jeg nettopp hadde fått dagen spolert unnet jeg andre ingen andre noen gleder heller. Noen guttunger med saggebukser som nesten mot gravitasjonkraftens lover fortsatt hang på gjorde utallige mislykkede forsøk på de enkleste triks med skateboardene sine. Jeg fikk nesten lyst til å røske til meg et brett for å vise dem en perfekt 365 da jeg fikk øye på Kristian sittende ved et bord ytterst på Lekter'n. Utrolig nok var han først ute. Dette måtte være viktig. Han hadde på seg en hvit skjorte med noe krimskrams brodert på skjortebrystet, ferdigutvaskede og ferdig slitte jeans, hvit småkrøllet bommuls dressjakke og hvite spisse slangeskinssko. Håret var moteriktig uryddig som om han skulle ha tatt seg en time på øyet rett etter en dusj, men det var nok nøye dandert i minimum 15 minutter foran speilet. Kristian var veldig opptatt av sitt ytre. Bare synd han fortsatt hang igjen i stilen til 80 tallets moteikonet Don Johnson. Noen forble Harry uansett hvor mye penger de måtte få slengt etter seg, eller karet til seg på mer eller mindre ærlig vis. Han fikk øye på meg og stumpet sigaretten i askebegeret foran ham lot til å være det tredje røyken og etter glassene å dømme den andre halvliteren. "Halla Strømmer'n. Faen jeg lurte på om du hadde plukka opp ei nigeriansk hore på veien ned hit siden du ikke dukka opp før. Fikk du dyppan eller ? hæhæhæh" kom det passe subtilt som alltid mens jeg slo med i stolen overfor ham. Da han røsket av seg pilotbrillene og slange dem på bordet foran seg så jeg inn i et par blodsprenge øyne. Det var hvertfall en som fortsatt hadde det verre enn meg, tenke jeg og følte meg en smule bedre med en gang. Han gikk rett på sak og det var verre enn jeg trodde. Mye verre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar