youtube 2

http://www.youtube.com/haukhenriksen

Let it snow - let it snow - let it snow

Nordmarks etikette'

Nå er det kaldt, men ikke noe særlig med sne. Kun tørr asfalt og pjuskete gresstuster så langt øyet rekker, foreløbig! Men sneen kommer helt sikkert og da er det viktig å være grundig forberedt på årets høydare; skisesongen. Og da snakker vi langrenn ! Utspjåka sosseslalom inngår ikke i en norsk skisesong. Det hører hjemme i Alpene hvor de desverre ikke har flatmark og ekte skog. I Norge GÅR vi på ski.

Altså; Do and dont's i Nordmarka.

Ski:

Norske ski ! Alt annet er tabu og på grensen til landsforederi. Jeg pleier altid å gi noen ulmske blikk og bevist ikke gå ut av sporene for de som har klart å kjøpe Fisher, Rossignol, Kneisel eller andre mellomeuropeiske varianter. Når de lusker slukøret forbi meg i dypsneen pleier jeg å mumle "neineinei" og riste litt oppgitt med hodet så de skjønner hvor landet ligger.

Madshus er en sikker vinner, men kommer noen glidene på et par velholdte, men godt brukte Blåskia eller Åsnes får jeg altid en liten tåre i øyekroken og gir dem gjerne min siste kvicklunsj stripe og en kameratslig klapps på ryggen med ønske om god tur videre. Andre klassikere er Bonna, Eggen, Landsem og Epoke. Skilom er ok, men de ble solgt på Domus så det står ikke veldig høyt i kurs.

Treski er selvsagt meget høyt verdsatt, men siden vi skriver 2007 er kunstfiberski nå godtatt, under tvil.

Turklær med tilbehør:

Først farger. Vi har mye å velge mellom. Blått, rødt og hvitt. Marineblått og bonderød selvsagt.

Menn skal bruke mest blått, men kan gjerne ha en rød lue eller anorakk. For damene er rødt selvsagt dominerende, men de kan forsåvidt skeie ut med en blå nikkers eller nikkerstrømper, selv om det ser en smule komisk ut.

Som dere skjønner så er det anorakk, nikers og skistrømper som er den sikre vinneren. Men siden den gode gamle nikkersen nesten ikke er å få kjøpt i dag har vi godtatt lange skibukser, men da bør det utelukkende være bukser fra skiforeningens kolleksjon, Swix eller Bergans. Oppkommlingen Bjørn Dæhlie har kommet med en egen ski-klær kolleksjon de siste årene, men han hadde rødt hår, var fra Nannestad og snørret noe grusomt i sporet så det sier vel det meste om valget av de klærne (Vegard Ullvangs skistrømper er derimot godkjent)

NB. Ikke bland fjellantrekk inn i marka. Pelskrager, ski med stålkanter og ligende er til bruk over tregrensen.

Mat og drikke:

Kvicklunch, mørk kokesjokolade fra Freia, bunnfrossene appelsiner eller til nød mandariner/clementiner.

På stuene i marka kan man kjøpe boller(med og uten rosiner) og kaffe eller kakao. Jålete bakverk med fyll inni holder vi oss unna. Det blir også sett positivt på hvis du lesker strupen med en forfriskende Solo. + i boken der.

Sprite, Pepsi, Cola og andre utenlandske drikker burde forbys til skogs.

God tur og husk å ta med blåswix i sekken !

Nothing gold can stay

Nature's first green is gold
Her hardest hue to hold.
Her early leaf's a flower;
But only so an hour
Then leaf subsides to leaf
So Eden sank to grief
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.

Robert Frost

Ja visst gør det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Celia Celia

When I am sad an weary
When I think all hope has gone,
When I walk along High Holborn
I think of you
with nothing on

Adrian Mitchell

Resume

Razors pain you
Rivers are damp
Acids stain you
And drugs cause cramp
Guns aren't lawful
Nooses give
Gas smells awful
You might as well live.

Dorothy Parker

tick tock

tick tock
time is running
tick tock
away from me
tick tock
running down the river
tick tock
out to the sea

2

Vi står stille
tett sammen
jeg kjenner hjertet hennes slå
det er hun
hun den ene
henne jeg altid tenker på

Tør vi prøve
virkelig prøve
å elske, elske en gang til ?
kaste loss
og heise seilet
jeg tror det er det
vi begge vil

Og engler daler ned i skjul...

ånåerejuligjenånåerejuligjenåjulavarerhelttepåsske !

Ja nå er det snart jul igjen. ..ehh..Jippi... Og den skal tilbringes som sedvanelig hos mine foreldre på Bekkestua og selv om de ikke stresser FOR mye er det MER enn nok. Alle familer har vel sine ritualer og vi har våre.

Min fars drøssevis av bittebittebitte små sølvpokaler for 3 plass på 5000 meter i kretsmesterskapet på skøyter i Horten 1938 og så videre skal pusses skinnende blanke. Der skal det gnikkes og gnus til du får gangsår på lillefingern. Det samme selvsagt med bestefars digre beist av noen pokaler for VM og EM på skøyter engang på 20 tallet. Kunne han ikke bare fått pengepremier istedet ? Eller en bil ? Kanskje det var før det fantes biler ? En hest da !

Ett år begynte søsteren min å pusse på Egebergs Ærespris som er laget i bronsje med stålull før hun etter mye skrik og skrål ble ble revet bort fra den vellmente vandalismen så nå står pokalen med pussesiden inn mot peisen. Heldigvis begynte hun ikke forran for da måtte vi glane inn i fem blankpolerte mannerumper hver jul. Pokalen er nemlig 5 helt nakne menn, hvor fire av dem bærer vinneren på skuldrene. En av dem står bare å dytter på rumpa til seierherren. Når jeg tenker meg om passer den pokalen bedre på en homo sauna enn på mine tilårskommende foreldres peishylle.

Pakker må kjøpes og der sier jeg som Mysil Bergsprekken i Flåklypa Tidende. "Gi ikke bort noe. Du får det aldri igjen." Neida det er hyggelig å gi bort gaver og jeg prøver faktisk å finne på noe ok som folk kan ha nytte av. Siden jeg er en slik kjip drittsekk de andre 364 dagene i året kan jeg vel skjerpe meg litt på julaften. Og siden jeg er så utrolig sær har de foresatte gitt opp å kjøpe noe til meg så det blir hard valutta rett i lommeboka. En god tradisjon!

Ellers er det veldig viktig å lyve med stil når pakkene åpnes. Mange slurver grovt her. Når du pakker opp norgesglasset med de brente mandlene fra tante Anne må en lyse opp og si. " Brente mandler ! Å det er det beste jeg vet ! Tuuusen takk tante Anne ! Du er gæærn assa ! ". Selv om det selvsagt er et forferdelig knallhardt sukkerhelvete som når jeg tenker meg om Tannlegeforeningen burde reklamere for. Tidligere gikk det nemlig altid en plombe eller to når de karameliserte mandlene knasa godt i gommene til far min i romjulen. (" Å nei da! ..faen ta !")

Julekrybben skal settes opp i bokhylla med både asen og vise menn. Når jeg var mindre (jeg var aldri liten) pleide jeg å spe på med noen leke indianere i plastikk siden det var for få hyrder på marken (dvs på den grønne bastduken). Jeg syntes personlig at rødhudene med tomahawker og krigsmaling gled ganske godt inn i den brokede forsamlingen rundt vår frelser.

Ja jeg skal gi meg nå før julenervene for alvor setter inn.

Takk Gud for juleøl klasse tre og akevitt ! Amen :-)

Rørende...sjekk ut..

http://www.youtube.com/watch?v=_vOu6tufgTs

I got the blues. I got the blues so bad.

Jeg elsker blues!!! Det er min første musikalske kjærlighet som jeg aldri kommer til å gå i fra. Hun er "My babe". Selv om jeg av og til blir dritt lei av de samme tre grepene av en gammal forfylla neger fra USA, med en rusten ustemt kassegitar, i en slitt gammal krølla sort dress som synger om at dame har gått fra ham i dag morres(det er rart må jeg si) og som jeg har hørt 10 000 ganger før (ja jeg sier neger og for meg er det IKKE diskrimnerende og det er MIN blogg så det så), men jeg svikter ikke. Åneida.. hahh! Ikke på tørre møkka! I'll be there. I'll be home. You can always count on me. Det var nemlig bluesen som fikk meg til å åpne ørene og øynene for musikk!

Alle de andre gutta digga engelske band som Echo and the Bunnymenn, The Cure, The Smiths osv osv. Disse banda dukka opp som paddehatter og var liksom alle sammen det nye Beatles, hver gang hypa opp noe kraftig av den engelske musikkavisen NME. Jeg PRØVDE å like det, og var så positiv og åpen jeg bare kunne, men for meg var det bare masse urymisk rotete usammenhengende ulyd. Det eneste jeg likte var de første gitarstrofene på første låta på side to på en Echo plate, men det var det. Den var liksom sånn. Deee daaa deeee daaaa dettta da deee daaa... Også så de så corny ut. Masse høyt hår og sminke. Ikke akkurat veldig maskulint og rocka var det vel ? Og så rimte ikke tekstene heller. Jeg tenkte at det må da være noe der siden presumtivt oppegående musikk intereserte gutter var hel frelst, men jeg fikk det bare ikke til. Jeg så for meg at jeg ville leve resten av livet i de fortapte skyggenes dal.

Men så kom Stevie Ray Vaughan og jeg så lyset. Hans debut LP "Texas flood" var som en

åpenbarning av bibelske dimensjoner. Jeg følte meg som John Belushi i "Blues Brothers" når lyset traff ham i kirken og den gamle junkien fikk en åpenbaring av de skjeldene. "Holly steppin' Jesus. I have seen the light !" Sånn var det. Stevie var en rebell, men hadde kontakt med røttene. Det svingte som bare faen og han var en gud på gitar. Han hadde tøff flat meksikansk hatt på hodet og gikk med ponsjo(?) og boots.

Så fant jeg ut at jeg egentlig digga gammal rythm' and blues like mye som blues. Slim Harpo, Albert King og Angela Streahli. Det var like triste tekster, men dansefoten gikk. Så kom funk på min talerken med James Brown som den selvsagte kongen. Det traff rett i margen. Så soul med Ray Charles og Aretha. Deretter jazz. Det satt litt lengre inne for det var mest for folk med høyt hårfeste og litt for mange mellomfag på Blindern. Det krevde noe mere å trenge inn i materien, men det åpnet seg nye verdner der inne. Bare det ikke skled over i jålete IQ runking, men hadde en kontakt med røttene og hadde rytme lyttet jeg velvillig. Miles, Kenny Burell, Joshua Redman og Chet Baker ble store helter. Så ble det de hvite greiene som Folk og Country. Michele Shocked, Nancy Griffith, Lyle Lovett og norske Hellbillies fant veien til mitt hjerte. Det var litt rart å høre på "hvit" musikk sånn plutselig etter å ha sverget troskap til alle negere som kunne tre grep på gitaren. Jeg følte meg som en sviker, men det var jo noe blått det også sa jeg til meg selv. Jeg var jo tross alt en hvit nigger. Og deretter kom det inn blandingsraser som Acid Jazz og Bongaloo.

Men jeg faller hele tiden tibake til the good old blues. Urmusikken som blander afrikansk rytme og europesisk melodi til en opphøyet symbiose. Rytmen er hjertet og melodien er hjernen. Begge må med. Jeg har gått til veikrysset og solgt sjelen min. Men det var verdt det.

Sjekk ut:

Snooks Eaglin

http://www.youtube.com/watch?v=nrbT5FWuTXs

Bonnie Raitt

http://www.youtube.com/watch?v=8wISjJSyogI

John Lee Hooker

http://www.youtube.com/watch?v=K_8kkuekS5A

http://www.youtube.com/watch?v=EXwMIdiXn8o

Fuck Unni Rustad

Mor go'hjerta

Kvinnesaken er gått for langt. På tide å ta makta tilbake for å bruke et kjent munnhell. Vi må stå på for våre krav før alle fotballene blir punktert, øl forbys og samtlige mannfolk har fått kuttet av ballene.

Kvinner vil ha en mann som snakker om følser og gråter en skvett i tide og utide, vasker bleier og tøker støv. Men han skal også være et skikkelig mannfolk med hår på brøstet, være den store beskytteren, reparere bilen, legge på ny panel på huset og hogge ved.

Han skal tjene mer enn henne for å gi henne den evinnelig tryggheten, men samtidig være masse hjemme med barna. I hvilke godt betalte jobber lar dette seg gjennomføre ?

Damer vil heller ha barn med en gammal kakse som er ute på sjekkern etter kone for andre eller tredje gang enn en ung mann uten penger. 25 % av menn over 40 er barnløse. Kun 12% av kvinnene. Myke verdier my ass. Det er hard cash de vil ha. "Og så har han ganske god råd da.. knis fnis...".

For noen år siden var det et intervju med en leder for at datingfirma i Norge. Lederen for firmaet ble spurt om hva kvinner og menn søker. Menn hadde noen få ønsker. Hun burde helst være snill, søt og gjerne se godt ut, men det var ikke noe must. Damene hadde som regel lister lange som vonde år, ofte med motstridene ønsker. Det var naturligvis nesten kul umulig å finne disse mennene.

Damer vil både ligge øverst og unnerst i senga på en gang. Hun vil bestemme og bli bestemt over samtidig og ingen av delene er egentlig bra nok for henne. Har du noengang møtt en fornøyd dame ?

De områdene hun har dominert i alle år skal hun fortsatt dominere, men menns domener skal likestilles(les overtas av kvinner). Det høres ut som Senterpartiet. Det som er mitt er mitt og det som er ditt skal vi forhandle om.

Det snakkes om at en i et parforhold må ha noen fellesnevnere for at det skal lykkes. Og den viktigste fellesnevneren er henne. Its all about her.

Skolene er innvadert av rødstrømpe lærerinner(som vi kalte det før dvs lærere med pupper) med kort rødt hår, en lang øredobb og posete lilla klær som har lagt opp hele undervisningen slik at den passer perfekt for jenter. På høyskoler og universiteter er det idag 62% jenter. Her har jo kvinnesakskvinnene virkelig vunnet. Skulle tro det var en langtidsplan fra Kvinnegruppa Ottar som har blitt en realitet.

I arbeidslivet skulle vi få kvinner inn i ledende stillinger for å få mere av de "myke verdiene" som empati, omsorg og med demokratiske arbeidsplasser. Kanskje dette er tilfelle i "Gros strikkeloft" med to ansatte på Otta, men ikke i det normale arbeidslivet.

Se på de kvinnelige topplederene vi har og har hatt i det siste og det er lite mykhet å spore. Politikere som Gro Harlem Brundtland, Siv Jensen, Sylvia Brustad og Åslaug Haga. De damene ligger hvertfall ikke underst. Jeg håper foresten at mannen til Erna Solberg ligger øverst, for hans del.

Vi har ikke mange kvinnelige toppledere, men det har vært konflikter og bråk rundt de fleste av dem og de fremstår nesten samtlige som svært lite sympatiske og "kvinnelige". Asta Blodøks i Snorre blir nesten som en søt skolepike til sammenligning.

Den vanlige forklaringen fra kvinner på dette er at de må være dobbelt så gode og tøffe for å hevde seg i en mannsdominert verden. Greit å skylde på andre istedet for å se på seg selv. Det er jo menn som er de slemme og maskulinitet noe fælt må vite så feilen ligger sikkert der.

Jeg tror forklaringen er at kvinner ikke egner seg. Det ligger dårlig for dem å være ledere. Generelt sett er menn best til dette. Vi henger oss ikke opp i detaljer, men kan se det store bildet. Er det en konflikt tar vi et oppgjør og blir ferdig med det. Vi er dynamiske og resultat orienterte. Alt må ikke vere perfekt bare det fungerer.

Kvinner blir ofte super "tøffe" og brutale. "Bein i nesa" som de kaller det, som bare er en annen benevnelse for å være umulig å ha med å gjøre. De tar alt personlig og er livredd for å miste posisjonen. Intriger og renkespill florerer. Alt skal skje akurat slik de vil uten rom for andres meninger. De vet hvor skapet skal stå og nåde dem som mener at det kanskje hadde vært bedre litt lengre til høyre.

Den dama som inntill nylig var Norges mektigste var Gerd Liv Valla. Værre maktmenneske og intrigemaker finnes vel knapt i kongeriket. Og slike finner du på de fleste arbeidsplasser der likestillingen er løpt løpsk.

Så er det media. Et godt eksempel. "Sex og singelliv". Dette var en av de aller mest populære seriene på tv i flere år. Det handlet kort fortalt om 4 damer i slutten av 30 årene som hora og drakk 24 timer i døgnet og byttet menn i samme tempo de fleste av oss bytter underbukser. Menn var bare med som sexobjekter som en kunne bruke og kaste. En fullstendig amoralsk drittserie som nesten alle damer synes var såå bra og festelig. Jentene benka seg forran skjermen og storkoste seg og følte seg utrolig frigjorte. Nå er det liksom vår tur til å være drittsekker. Å lage en slik serie med menn i hovedrollene som oppførte seg på en slik måte i dag hadde vært helt utenkelig. Da skulle en få hørt ramaskrik fra damene kan jeg tenke meg. Men det ville ikke skje av flere grunner. En er at menn faktisk har lært noe i de siste 30 årene.

Jeg hørte en dame si på tv forleden at menn er blitt dagens kjerringer. Hva er damene blitt da ?

Alt dette som jeg har sagt nå er salvsagt satt på spissen og delvis for å provosere. Hvis noen leser det mener de sikkert at jeg er håpløs reaksjonær og muligens riv ruskende gal. Men hadde en dame sagt noe tilsvarende som det jeg sier om menn hadde hun trolig blitt rost og applaudert for å stå på krava og tørre og si i fra.

Fritt for å ligger øverst !

Kan jeg legge inn en film her ?

http://www.youtube.com/watch?v=FVvwcgQpyqU

http://www.youtube.com/watch?v=cq56bjyBft0



Jeg fikk det ikke helt til, men sjekk ut.

Kina. Den nye store stygge ulven.

" Alle leter etter Osama bin Laden, men ingen bryr seg om at hele verden snart er "Made in China"

Kina har meget raskt bygget seg opp til en ny stormakt. I moderne tid har vi ikke sett maken til endring over så kort tid i et lands økonomiske vekst. I løpet av et drøyt tiår har vekstratene skutt gjennom alle tak. Kina var nærmest et uland å regne for kun et tiår siden. Kinas forvandling overgår tilogmed det japanske mirakel etter krigen og før dette deres gjennomgripende endring og industralisering på begynnelsen av 1900 talet . I hamskiftet etter Mao ble kommunismen mer eller mindre kastet på båten og en slags statsstyrt ultrakapitalisme innført istedet. Men i motsetning til Sovjetunionen som kollapset etter kommunismens fall har Kina forblidd urokket og er fortsatt styrt med jernhånd som en sterkt sentralstyrt stat. Kina er også, som Sovjet var det, mer et imperium enn et land. Enormt i utstrekning, i antall innbyggere og svært sammensatt på alle områder som språk, kultur, rase, grad av utvikling, levestandard, religion osv. Slik sett må det trolig en sterk og tøff sentralmakt til for å holde imperiet samlet. Gir en fra seg litt kontroll kan domino brikkene lett begyne å falle.

Ser en rent realpolitisk og utifra vestens interesser på Kinas utvikling forundrer det meg at vesten har latt dette skje.
For USA og vesten generelt har den "frie handel" og kapitalismen tjent våre interesser på en utmerket måte i flere hundre år. Men nå ser globaliseringen ut til å bli vestens bane. Vår grådighet etter billigere biler, barbiedukker og olabukser har flyttet pengetrømmen østover. Man har ikke sett det store bildet før det var for sent. Sånn går det når det er pengene som regjerner alt. Det ble sagt at "Greed is good", men her er vesten blitt for grådig.
Så kan en mene at en bedre fordeling av verdens ressurser er ønskelig. Den økonomiske skjevheten som hittill har rådet oppfattes av mange av oss som svært urettferdig. Men jeg tror ikke like mange mener at det er helt ok at det istedet for at pengene tilflyter vesten og andre land som har blitt utviklet demokratisk og industrielt istedet skal puttes i lommene på en liten økonomisk overklasse i Kina og at et rått diktatur i øst skal ta over plassen til Onkel Sam og venane hans.

Kina er foreløbig først og fremst blitt en økonomisk kjempe, men sakte men sikkert bygges landet også opp til å bli en meget viktig aktør politisk og militært.
Vi har lenge okket oss over USA som oppfører seg egoistisk og undertrykkende internasjonalt. Likevel er USA er tross alt et demokrati og en sivilisert stat bygget på humanitære prinsipper. De har stygge svin på skogen (Vietnam, Chile, Namibia, så godt som hele Mellom-Amerika, Palestina og Irak) men også mye bra (Marshall hjelpen, Japans og Tysklands oppbygging etter krigen, Korea, Kosovo og ehh Marshall hjelpen.. ? ). Det er når alt kommer til alt USA som vi henvender oss til når det er store kriser internasjonalt og som vi ber om å rydde opp. Amerikanerene har også en (naiv) tro på å spre demokrati til andre land der dette nå er fremmedord. Det er ikke bare egoistisk egeninteresse og realpolitikk som ligger bak. USA har helt siden Teddy Rosevelt og Woodrow Wilson hatt to sider i sin utenrikspolitikk som stadig skifter om å dominere. Senest sett med Clinton og Bush. Nuvel..

Kinas track record er derimot mye dårligere. De støttet Kambodia under Pol Pott, okkupasjonen av Tibet, for ikke å snakke om all undertrykkingen, sensur og masakrer på sin egen befolkning. En kan bare tenke på kulturrevolusjonen så ser en hva de er troenes til. De støtter opp under regimet i Sudan og nå sist blokkerer de vedtak i Sikkerhetsrådet imot å reagere overfor Burmas militære diktatorer. Her kan man ikke se et snev av humanisme selv om en leter med lupe.

Økologisk har vesten selvsagt et hovedansvar for den situasjonen vi nå er kommet inn i. Men når sant skal sies viste vi ikke hvor ille det var fatt før for et par år siden. Folk flest voknet opp i fjor. En kan jo håpe at Kina (og India) også vil ta til fornuft, men det er faktisk herfra den store klimatrusselen kommer for disse landene viser INGEN tegn til moderasjon, selv nå når vi ser ragnarrok i hvitøyet. Dette er OGSÅ et resultat av utflaggingen til Asia og ønske om kortsiktig profitt. Den fantastiske globaliseringens svøpe.

Tegneserier. 13 gode..kunne gjerne fortsatt..

1. Corto Maltese. Italiensk. Skrevet og tegnet av mesteren Hugo Pratt. Corto er en romatisk tidligere sjømann og eventyrer som reiser jorden rundt på spennende oppdrag. Dette høres ut som Tintin, men den er retter seg mot det voksne publikum(halv voksene hvertfall). Flotte stilistiske, nyskapende og kunstferdige tegninger. Mystikk og spenning. Historie og romantikk. Alt er like bra. Løp og kjøp.

2. Lt.Bluberry. Charlier og Girauds western epos er en milepæl i tegeseriehistorien. Historiene er drivende, men tidvis intrikate. Tegningene er fra nr 10 "General Gullmanke"og ut den opprinnelige serien til nr 22 "Ved veis ende" helt fantastiske. En kan sitte å beundre bildene i timesvis. Etterhvert har andre tegnere og forfattere overtatt med vekslende hell. Den som klarte det best(minst dårlig) var den gode Charlier kopien Wilson fra New Zeland. Men når Charlier sluttet å skrive falt kvaliteten dramatisk. Omtrent som med Gozinny og Asterix.

3. "Linda og Valentin. Agenter i tid og rom". Fransk. 68ernes science fiction. Begynner å gjennta seg selv nå, men på topp var det en verden en kunne stupe inn i for en times tid. Linda er super søt med pannelugg i den tettsittende sølvuniformen.

4. "Torpedo 1936". Italiensk av Bernet. Flotte sort hvitt tegninger og actionfylte historier fra USA på 30 tallet. Rå humor og flotte damer. Bernet er tegnernes tegner.

5. "Batman. Nattens ridder". USA. Kom på miden av 80 tallet som et befriende pust ifra vest som snudde opp ned på alt vi viste og trodde om superseriene og menn i trikot. Det er mørkt, voldelig og vakkert. Miller innfører en helt ny måte å fortelle historier på som tar litt tilvenning, men hvor du får betalt hvis du gidder. Miller er tegneseriens superstar som også har fått filmatisert "Sin City", "Elektra", "Daredevil" og "300". Etter min mening hans kunsteriske høydepunkt.

6. "Franka". Nederlands. Jeg er stor fan av tegningene til Henk Kuypers. Mye er veldig arkitektonisk og rettlinjet, men jeg er fan uansett selv om han bruker linjal aldri så mye. Historiene er ikke altid like imponerende, men ok.

7. "Blacksad". Det nye store. Spansk. Vunnet de fleste priser som er å vinne. Dyr i menneskeroller. 30 talls detektiv i form av en stor svart katt i trenchcoat. Særlig album 1 er et mesterverk.

8. "The Spirit". USA. Will Eisners maskerte helt fra 40 tallet. Hans noir stil med filmatiske vinkler er og var banebrytende inne tegneserie sjangeren. Best i sort hvitt.

9. "På sporet av Peter Pan". Fransk. Coseys alpeeventyr fra mellomkrigstiden er det beste han har laget blandt mye bra (Bla serien om Johnatan). Endel mener han ikke holder mål helt på tegnesiden, men har har sin egen stil og hans naturbilder er vakre.

10. "Frank Cappa". Spansk. Manfred Sommer er altså ikke tysk. Tydelig inspirert av Hugo Pratt og hans elev Milo Manara. Gode historier om journalisten Cappa i 3dje verdens konfliktfylte områder. Politisk korekt også uten at det virker svett.

11. "Bucky O'Hare". USA. Golden og Lama. Barneserie, men for voksene?! Flotte fargerike tegninger om en grønn harepus som redder verden fra froskenes imperium. Ble vistnok også en vellyket tegnefilm i statene. Kom ut i samleserien "Echo of the futurepast" "Look out universe. Here we come ! "

12. "MAD magazine". USA. Ikke tegneserier, men illustert humorblad. Høydepunkt på holdt en jevnt meget høy kvalitet ifra 60 tallet og til slutten av 80 tallet i USA. Noen av de beste tegnerene i verden jobbet her. Den rareste var Don Martin. Min helt.

13. "Pondus". Norsk. Litt sjåvenistisk må en være. Øvrlie kan virkelig tegne og historiene har masse humor. Ingen andre i Skandinavia i disse dager når ham til anklene.

Tegninger. Del 1.

En av mine interesser og lidenskaper er tegning. Se på noen av disse kule, flotte, fantastiske små kunstverkene. Mer om tegning og tegneserier en annen gang. Skulle gjerne få lagt ut noen større bilder så en kan se detaljene i strekene bedre !

VIKTIG !

Dette problemkomplekset har opptatt meg mye i den siste tiden. Media og folk flest er svært engasjert i mindre viktige saker som klimatrusselen, krigen i Irak og internasjonal terrorisme, men hvem snakker om følgende:

Når er klær skittene nok til å bli lagt i skittentøykurven og når er de rene nok til å bli lagt inn i klesskapet ? Og ikke minst hva gjør en med de klærne som en ikke kan plassere i kategorien "rent" eller skittent" ???

Dette griper inn i vanlige folks hverdag på en dramatisk måte og ingen gjør noe med det ? Bør ikke dette være en sak for det offentlige ? Jeg bare spør ???

Mine helter del 3. Randy Newman.

Political Science

No one likes us-
I don't know why
We may not be perfect,
but heaven knows we try
But all around,
even our old friends put us down
Let's drop the big one and see what happens

We give them money-
but are they grateful?
No, they're spiteful
and they're hateful
They don't respect us-
so let's surprise them
We'll drop the big one
and pulverize them

Asia's to crowded
and Europe's too old
Africa is far too hot
And Canada's too cold
And South America stole our name
Let's drop the big one
There'll be no one left to blame us

We'll save Australia
Don't wanna hurt no kangaroo
We'll build an All American amusement park there
They got surfin' too
Boom goes London
and boom Paris
More room for you and more room for me
And every city
the whole world round
Will just be another American town
Oh, how peaceful it will be
We'll set everybody free
You'll wear a Japanese kimono
And there'll be Italian shoes for me
They all hate us anyhow
So let's drop the big one now
Let's drop the big one now

End of the line

Her hair will smell like blossoms

And her lips will taste like wine

And I will hold her and kiss her

She'll say she'll be forever mine

And I know my search is over

finaly I have peace in my mind

Cause I have taken my last journey

And she was waiting

At the end of the line.

Vi som elsker Amerika.

Sitter å hører på Lucinda Williams. Hun er ikke spesielt pen eller ung. Hun har en rusten slitt stemme og er ikke verdensmester på gitar. Hun lager og spiller folk-musikk med sterke islett av country og er en av de bestselgende og mest kritikerroste artistene i USA i dag. Til forskjell fra for eksempel England eller Norge kan du i USA fortsatt finne kvalitets musikk på listene. Lucinda er et glimrende eksempel på dette.

I går så jeg på The Wire på DVD. Tidligere omtalt i denne bloggen og utvilsomt det beste som er vist på TV de siste 10 årene. Underholdning for hjernen og hjertet.

I forige uke kjøpte jeg meg nye sko. Converse, Chuck Taylor. Lyseblå stoffsko med hvit tåkappe i gummi og stjerne på ankelen. De passer godt til de mørke blå levis buksene og den hvite T skjorta.

For noen år siden besøkte jeg New Orleans. Tok et fly over fra Haiti hvor alt var i oppløsning (det første frie land på den vestlige halvkule) og kom til The Big Easy hvor jeg kunne sette meg ned på en do uten å være redd for å bli smittet av 15 forskjellige sykdommer. Hvor fargede trikkefører henger ut av vogna for å hjelpe deg å finne en god resturant fra verdens beste kreolske kjøkken. Jeg møtte de mest åpne, hyggelig, imøtekommende og hjelpsomme menneskene en kan tenke seg.

Det er noe ujålete og folkelig over Amerika som du ikke finner i like stor grad i Europa. Den dominerende kulturen i Europa er en overklasse kultur. Laget på bestillig fra keisere og fyrster. Amerikansk kunst og kultur er laget av folket, for folket. Det må faktisk selge for å overleve.

Det fins mye som ikke er bra med USA, men det er nok av andre som elsker å skrive og snakke om dette dag ut og dag inn. En kunne tro de heller ville at Iran eller Kina skulle styre butikken. De får gnåle på, men heller klare seg med Jacques Brel, afrikansk batikk og hylende italiensk opera, mens vi andre går ut å koser oss med noe som er faktisk er bra.

Over har jeg nevnt noen gode grunner til å like og elske Amerika. Jeg kan legge litt mere til for å fjerne enhver tvil: Wendys hamburgere, John McEnroe, Julius Erving(legendarisk basketballspiller med vindmølle dunker som spesialitet) Memphis soul, Queen Latifah, Chaka Khan, Ernest Hemingway, Elvis, Dr John, Frank Miller (tegneserie ikon), Jack Nicholson, Kathleen Turner, Martin Luther King Jr, Bobby Kennedy, John Steinbeck, Coca Cola, Milkshake med jordbærsmak, Bob Dyland og Bruce Springsteen. Marshall forsterkere og Fender gitarer. Ray Charles og Jill Scott. Michael Moore og P.J O'Rourke. Dorothy Parker og Paul Auster. Muhamed Ali og Norman Mailer. Break dance, skateboard, Life, liberty, and the pursuit of happiness.

Du lovte (en krim kladd)

Fra soverommet kunne jeg se ut av vinduet fra leiligheten min i Schweigårdsgate på kumulusskyene sive langsomt og dovent over en babyblå nyvasket himmel. Hadde Gud og Adam svevet forbi i det de pekte på hverandre, som oppunder kuppelen i Peterskirken, ville det ikke forundret meg nevneverdig. Det så i alle fall guddommelig flott ut fra min posisjon i senga, ut gjennom de blå rutede små blafrende bomulls gardinene, over toppene på de irrgrønne bjerketrærne i bakgården og opp mot ozonlaget. Vanligvis når jeg våkner om morgenen er det med ilter fomling etter vekkeklokken, dra seg opp av sengen halvt i søvne og gå gjennom de nødvendige ritualene med dusj, barbering hvis jeg gadd, påkledning, mat og østlandssendingen på radio (med trafikkmeldinger om kø dannelser ved Slependen og Ulvenspilitten som jeg ikke slett ikke hadde noe behov for å vite noe om, men som var hakket bedre som ørefyll enn reklamen på det masete kommersielle radiostasjonene) før jeg kunne slenge meg på sykkelen og trille små groggy ned til jobben gomlende på den siste brødskiven med geitost fra frokosten. I dag var det annerledes.Jeg var våken. Helt klar i hodet og gledet meg til noe som jeg enda ikke viste hva var. 20 minutter etter at jeg hadde forlatt dynene gikk jeg ut om i det strålende solskinnet og kjente velværet sitte behagelig ett eller annet sted i magen. Klokken var bare 10, men likevel hadde solen varmet opp asfalten så det kjentes gjennom joggeskosålene. Det var første sommerferie dag og jeg hadde ingen fastlagte planer for hva de neste 4 lange ukene skulle benyttes til. Hvis jeg ville kunne jeg ta et fly til Bali i ettermiddag og ta en night cap med en dame i bastskjørt, eller dra ned til Herregårdskroa og spise eplekake med krem, humre meg gjennom den siste boka til Bill Bryson på en hyggelig fortausrestaurant, begin av war or start a religion som Jim Morrison sa det. Alt - eller hvertfall det meste var mulig. Jeg hadde spart opp en del penger, men jobben hadde krevd all min oppmerksomhet de siste ukene så planer var ikke pønsket ut og nå var jeg glad til. Sorgløs og lett til bens som en annen gla’kristen gikk jeg bortover fortauet med hendene i lommen og sola i ryggen og hadde ikke en bekymring i livet.Jo en. Kristian Sandberg. Min barndoms og ungdomsvenn fra somrene i Sandefjord hadde meldt sin ankomst til byen. Enten i dag eller på søndag eller en av de nærmeste dagene. Slik var det alltid med Kristian. Ingenting var sikkert og alt ble endret, som regel i siste liten. Jeg hadde gitt opp å stole på at han holdt avtaler vi hadde inngått. Det var alltid minst 3 gode grunner for at han ikke dukket opp og alle like troverdige som en blå hundrelapp med bildet av Arne Scheie på baksiden.Kristian hadde driti skikkelig på draget som han så lyrisk uttrykte det. Det var jo ikke en stor overraskende nyhet, men denne gangen var det annerledes. Han virket faktisk redd og sa han trengte hjelp.Sommeren 82 hadde vi……..Kristian hadde reddet meg. Jag var fri fra kroken og over meg av lettelse og sa at jeg skylte han en tjeneste. ”Hvorsomhelst, Nårsomhelst, Jeg stiller !” sa jeg da. ”Hvorsomhelst og nårsomhelst er her og nå. I’m calling it in”, hadde han sagt gjennom mobilen i forgårs. Kristian så altfor mange DVD filmer som stod under kategorien ”Action” i videobutikken. Men hva skulle jeg si? Jeg lovte jo. Jeg hadde akkurat passerte to nydelige unge jenter i korte skjørt og overdimensjonerte solbriller med "riktige" merker meget godt synlig i imitert gull på brillestengene, hvor jeg iherdig prøvde å virke nonsjelsant og blasert kombinert med en gange delvis inspirert av de tidlige filmene til Clint Eastwood idet vi nærmet hverandre, men klarte naturligvis å blåse narrespillet med et siste smådesperat kikk opp på vel en meters avstand for å se om de unnet meg et blikk. Og alas ble jeg møtt med fire syrlig smilende lepper idet de svinset forbi. På tide å begynne å kikke på mødrene gammer'n tenkte jeg mens det pep i underlivet eller hvertfall like ved.pip pip , pip pip. Det summet lett i bukselomma fra mobiltelefonen som gjorde kål på et par tusen spermier og ga meg beskjed om at Kristian hadde innfunnet seg i hovedstaden og bad meg møte ham på Lektern om en halvtime. Jeg sukket oppgitt og slang meg med på neste lyseblå trikk ned mot byen. Mitt lette sommerhumør var som blåst bort over Grefsenkollen og var nå på vei oppover Groruddalen mens jeg følte på meg at jeg var på vei til trøbbel i sentrum.På Aker Brygge var det alt begynt å tettes til av folk og fe selv om klokken enda ikke hadde passert 12.00. Unge foretningsmenn i nypressede dresser og glatte harde fjes marsjerte hurtig forbi til neste møte i Grisk ASA eller Greed and partners limited. Mødre med sine håpefulle kneblet med rosa smokker og tjoret fast i overprisede barnevogner skravlet seg bortover bryggekanten. De fleste bare sluntret av gårde slikkende på en softis eller vandret arm i arm så bekymringløst at det nesten virket utstudert. Kanskje jeg var for kynisk og at de rett og slett koste seg i sommersola. Det er jo en mulighet en ikke skal utelukke siden det var en nydelig sommerdag i hovedstaden, men siden jeg nettopp hadde fått dagen spolert unnet jeg andre ingen andre noen gleder heller. Noen guttunger med saggebukser som nesten mot gravitasjonkraftens lover fortsatt hang på gjorde utallige mislykkede forsøk på de enkleste triks med skateboardene sine. Jeg fikk nesten lyst til å røske til meg et brett for å vise dem en perfekt 365 da jeg fikk øye på Kristian sittende ved et bord ytterst på Lekter'n. Utrolig nok var han først ute. Dette måtte være viktig. Han hadde på seg en hvit skjorte med noe krimskrams brodert på skjortebrystet, ferdigutvaskede og ferdig slitte jeans, hvit småkrøllet bommuls dressjakke og hvite spisse slangeskinssko. Håret var moteriktig uryddig som om han skulle ha tatt seg en time på øyet rett etter en dusj, men det var nok nøye dandert i minimum 15 minutter foran speilet. Kristian var veldig opptatt av sitt ytre. Bare synd han fortsatt hang igjen i stilen til 80 tallets moteikonet Don Johnson. Noen forble Harry uansett hvor mye penger de måtte få slengt etter seg, eller karet til seg på mer eller mindre ærlig vis. Han fikk øye på meg og stumpet sigaretten i askebegeret foran ham lot til å være det tredje røyken og etter glassene å dømme den andre halvliteren. "Halla Strømmer'n. Faen jeg lurte på om du hadde plukka opp ei nigeriansk hore på veien ned hit siden du ikke dukka opp før. Fikk du dyppan eller ? hæhæhæh" kom det passe subtilt som alltid mens jeg slo med i stolen overfor ham. Da han røsket av seg pilotbrillene og slange dem på bordet foran seg så jeg inn i et par blodsprenge øyne. Det var hvertfall en som fortsatt hadde det verre enn meg, tenke jeg og følte meg en smule bedre med en gang. Han gikk rett på sak og det var verre enn jeg trodde. Mye verre.

Commie Russia Sending Aerobic Dance Spies to Infiltrate US

Eh. Ja dette er altså overskriften på en av avisartiklene i den omtalte boken "Joe Bob goes to the drive in". Etter å ha skrevet en anbefaling av boken plukket jeg den ut av bokhyllen i går kveld og begynte å lese litt og synes det var så morsomt at jeg ville dele morroa med de som gidder å lese. Her er et uttdrag fra artikkelen som jeg har som overskrift for dette innlegget :

Joe Bob begynner med å klage høylytt over at stedet han pleide å trene, som bare det klingende navnet "Gym" er omgjort til en "spa". Akkurat hvor kommunistene som Joe Bob er så redd for kommer inn her er noe uklart, men alt som er ille og som betyr endring av det erkeamerikanske er i hans øyne kommunistisk og noe russerne står bak.

"For the communists and the females in the audience. Id like to explain the difference between a gym and a spa.

Numero uno: No bimbos in a gym. Lester(innehaveren av "Gym") woulden't even let em in to use the Co-Cola machine. At a spa they let em run around uncaged with yarn on their anklets.

Numero two-o: A gym does not have "exercise equipment". A gym has weights. Period. Okay, a little Nautilus, maybe. But the only way to tell wether its real weights or wimpola spa-city North Dallas bullstuff is like this: It ain't a weight if you can lift it more than two times withouth making a sound like a constipated wild animal.

Numero three-o: A gym does not have a "jogging track" or a "Jacuzzi". A gym has a boxing ring and a steam room.

Numero four-o: A gym does not have any guy named Kevin walking around dressed like ambulance drivers, trying to get people to "tone up". A gym has a guy named Vic walking around handing out jockstraps. The only thing Vic ever says is: "Shake it off, you'll be able to breat again in a minute."

AHSK

AHSK stod og står for "Anders og Håkon Spionklubb". Dette var en topp hemlig og super undercover stay behind lyssky agent og spion organisasjon på Bekkestua i fra 1973 til ca 1977. Nå så lenge etter kan jeg røpe noe av denne organisasjonens hemligheter og spennende virke. AHSK bestod av to topptrente agenter; Anders og meg. Derav navnet. Anders var agent X007X og jeg var agent X009X. Det måtte være noen x'er med synes vi og våre agentnavn var en slags blanding av James Bond og tegneserien Agent x9. Vi hadde klubbhus under trappen hjemme hos meg med et stort lyseblått bommulslaken som tak, festet med klesklyper til gelenderet. Den eneste gangen andre enn medlemmer fra AHSK fikk komme inn i klubbhuset var når faren min skulle hente ved til peisen for vedstabelen vår stod nemlig inni klubbhuset. Ellers var det top secret and very hush hush.

Møtene bestod i å ta opp mystiske saker fra nabolaget som vi måtte komme til bunns i. Egentlig hadde vi bare en stor sak som vi stadig snakket om, og ellers var det stort sett bare gotterispising. Usannsynlig mengder gotteri.

Den saken var "Mysteriet med den blå bilen". Saken var i korte trekk som følger; Anders jeg og tre danske nabogutter var ute på en hemmelig ekspedisjon i Skråningen. Et bittelite skogholdt nedenfor huset vårt hvor vi bygde hytter og hadde noe vi kalte "modighetsprøver". Men i enden av Skråningen kunne en gå videre på nedsiden av huset til Helge ut mot nye uoppdagede områder. Dette var utenfor vårt revir og ikke så lite skummelt. Behind enemy lines så og si. Etter litt klatring og klyving med grønske på "berserk-buksa" og noen skrubbsår kom vi oss ut på den andre siden i livet og alle 5 stod karslig med henda i siden og speidet ut over det nyoppdagede territoriet. Vel 30 meter nedenfor oss stod to menn stod å snakket sammen, lent opp mot en blå amerikansk pick up bil. Dette var mystisk så Anders fikk i oppgave å "luske" seg ned å finne ut hva disse ytterst tvilsomme personene pratet om.

5 minutter senere kom Anders kavende opp skråningen god og svett og pion-rød i toppen av opphisselse. "De er nazizter og de har stjælt bilen på Nato !!!" At de var nazizter fant vi foresten ut ganske kjapt for bakpå bilen stod det med store hvite bokstaver; "SS 20". Alle gutta dro sporenstreks opp sprettertene fra baklomma, fant noen vellvalgte småstein på bakken og på komando sendte vi en liten skur småstein ned mot den blå bilen. Noen traff og det smalt stygt i både panser og tak. De to mystiske mennene fikk øye på oss på åskammen og begynte å løpe opp bakken etter oss. "Nazistene kommer! Nazistene kommer!" ropte vi skrekkslagene og beinfløy så fort vi kunne hjemover og tok tilflukt under køyesengene til danskene helt til vi skjønte at høyreekstremistene hadde gitt opp jakten og rettferdigheten hadde seiret.

Senere fikk vi en litt annen og noe mer nøktern beskrivelse av hva agent X007X egentlig hadde funnet ut. Mann 1: "Jøss. Så fin bil a. Ny ?" Mann 2: "Jada. Kjøpt den av en kar ute på Nato. Rene røverkjøpet."

Andre intrikate saker vi måtte knekke var Lysverkets merking av lyktestolpene i nabolaget med gulmalte x er og prikker, konkurerende spionklubber i Gimleveien som bla CAVITOLI (CA:Catrine, VI:Vibeke, TO: Toyni og LI:Liller'n) og mystiske biler som vi selvsagt tok nummerte på.

Hvert år hadde vi årsmøte med valg av formann og nestformann. Vi hadde også egenproduserte ID kort i plastlommer. Jeg fant mitt når jeg skulle rydde på loftet i fjor vår sammen med klubbkista og våpeskjoldet vårt i kryssfineer som søstern min laget til oss (se over). På ID kortet stod det foruten tegniner av en dødningeskalle navn, adresse og nasjonalitet ting som Vekt: 34 kilo, Mester: Jiu Jitsu og Dekknavn : Jo Svendsrud....
Lenge leve AHSK :-)

Joe Bob Goes to the drive in

Her følger en bokanmeldelse av en hysterisk morsom bok. Boka heter "Joe Bob Briggs goes to the Drive in" og er ikke akkurat ny. Den er vel fra midten av 80 tallet engang. Det er komikeren John Irving Bloom som skriver under psydonymet Joe Bob Briggs. Han karriekrer en utroolig harry og rappkjeftet redneck som lever et helt utflippa liv og skriver anmeldelser fra Drive In kinoer i en lokal avis i Texas et sted. Boken er samlede aviskronikker hvor han forteller om hva han har gjort siden sist i uken og så en anmeldelse av den ene B filmen værre enn den andre. På slutten av anmeldelsene teller han hvor mange pupper han har sett. Hvor my Kung Fu det var med. Antall biljakter. Antall avkuttede hoder. Avkuttede fingre osv osv. Til sist gir han karakter. Ex: " Heads rolls, fingers rolls! 5 breasts, medicore kung fu. 2 1/2 stars. Joe Bob says check it out. " Han liker best de filmene som ikke har noe plott fordi plott ødelegger og roter altid til for actionscenene. Joe Bob forteller bla om en date med en jente på skrekkfilm på den lokale drive in kinoen. Filmen heter "Black Mamba" om verdens giftigste og mest humørsyke slange og som han sier. "It bites first and asks questions later." Når han forteller til May Ellen Masters som dama heter hva som er tittelen på filmen svarer hun. "Oh - Is that like the Black Panters? ". Videre reagerer hun slik når det skjer noe svæært guffent på lerretet. "She went off like a smoke detector in a Lucky Strike factory." Så beskriver Joe Bob handlingen i B filmen om denne slangen som kryper rundt i et hus å angriper folk. Om filmen sier han om jeg husker rett. "It starts out kind of slow but then it takes off like the national guard at a peace Rally."

Han har en fast spalte i avisen som heter Joe Bobs Mailbox. Her skriver hengivene fans og rasende lesere inn til "the High Sheriff" som han også kaller seg. En var noe slik som dette.

"Dear Joe Bob. Im writing about your colum in an english essay to Mrs Thompson class and I wonder if is it descriptive, informative, or what ? Kind regards Nancy Moore. "Joe Bob: "Its What."

Noen illsinte akademikere skriver et laaangt indignert brev der de truer med å si opp sine abonementer på avisen og er rystet over at slikt søppel kan trykkes i avisen. Til dette svarer Joe Bob at han foreslår at de alle sammen korter ned navnene sine betraktelig og har gruppesex i en diger klynge.

Som dere skjønner. Oppbyggelig skjønliteratur fra det ville vesten. Hauk says check it out.

B & B

It might never be us together
We may never walk down the ile
But I'ill always be thinking about you
Thinking of you with your crooked smile
Cause you got it
And I love it
No one is like you at all
I can be your Bogart
You can be my Bacall

AIR

Visj svviissjjj. I vindkastene sveipet og vispet grenene fra bjerketrærne i bakgården mot kjøkkenvinduet mitt og regnet sildret jevnt og trutt ned fra en blygrå himmel. Slik hadde det holdt på nå i over to dager. Jeg satt med knærne oppe på en pinnestol vendt mot vinduet, hang på albuene i vinduskarmen, lente ansiktet i hendene og stirret ut på høstværet som holdt 95 % folkene i byens innbyggere innendørs, overlatt til innendørs aktiviteter. Dvs tv titting. Det blafret i blå fjernsynslys over veggene inne i nesten alle leilighetene i gården på motsatt side av bakgården. Vissjj svisj.. Jeg var rastløs etter å gjøre noe og lei av innesitting.
De nye joggeskoene stod fortsatt uoppakket i den hvite gammeldagse skoesken ute i entreen. Jeg får vel se å få prøvd dem sa jeg til meg selv for å overbevise meg at det var en veldig lur ide å bevege meg ut i det ni triste og særdeles fuktige høstværet.

Skoene var et impulskjøp går rett etter jobb. Jeg skulle ta en snarvei hjem og gikk inn Sweigårdsgaten ved siden av den gamle katolske kirken og kom over butikken ved en ren tilfeldighet. Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til den før og lurte på om den var nylig opprettet. Det var ikke noen glorete utstilling med store plakater som opplyst om "kjøpefest" eller "sjokksalg". I det realtivt lille utstillingsvinduet som var sparsomt belyst lå det på et lysegrønt tynt tøystykke to par lengdeløpsskøyter merket "viking" og stilt opp mot veggen et par "Bonna" treski med rottefela bindinger og et sett bambusstaver. En slags retro utstilling tenkte jeg smilende og kikket opp på et velholdt metallskilt hvor det med sirlige malte hvite bokstaver på lyseblå bunn stod "Alfred Isaksen Sykkel og Sportsforætning". Jeg åpnet døren og gikk inn.

Det var ingen betjening å se så jeg ruslet litt rundt med hendene på ryggen og kikket. Virkelig gjennomført konsept tenkte jeg. Her inne var det som om tiden hadde stått stille og vi fortsatt var på tidlig 50 tall. Retro var ikke engang dekkende, dette var nesten som the real thing. Til venstre stod det ved siden av hverandre oppstilt 4 sortmalte sykler. 3 herresykler og en damesykkel. Merkene var Diamant og DBS. Alle hadde mørkebrune skinnseter med spiralfjærer under, ballongdekk i sort og hvit gummi. Damesykelen hadde en kurv i flettet rotting forran på styret og netting i sort, grønt og rødt tredd over metall skjermen med to tynne røde fartsstriper på bakhjulet og festet til navet slik den gamle sykkelen til min bestemor hadde. Men denne var i motsetning til bestemors flunkende ny. På høyre side av foretningen var det litt foreskjellig gammeldags sportsutstyr. Ski, skøyter, boksehansker, joggesko og oppstilt i trehyller på veggen skismørning merket "Ronde". Jeg plukket ut en slik en og studerte innpakningen da jeg hørte et dempet kremt bak meg. Bak meg hadde det kommet en mann helt lydløst, eller var jeg bare så opptatt av den lysegrønne skismørningen at jeg ikke hadde enset ham ? Mannen som var trolig i slutten av femti årene hadde på seg en 3 kvart lang lyseblå frakk med belte i livet. Noe ala vaktmesterfiguren til Trond Viggo Torersen tenkte jeg. Men det var ikke noe ironisk og komisk preg over ham. Frakken var velholdt og under den bar han et par mørkebrune bukser og skinnsko. Han hadde små runde briller som satt fremme på nesetippen og over dem et par vennlige lyseblå øyne. Lite hår på toppen og hvitt på siden. "Hva kan jeg hjelpe dem med ?" sa han smilende imøtekommende. "Eh jeg .. vel..Jeg bare ser meg om litt", stotret jeg frem. "For all del. Se dem bare rundt." På navnskiltet på brystlommen så jeg det stod A.Isaksen så dette var altså innehaveren. Etter vel 10 mintutter stod jeg utenfor butikken med en hvit skoeske under armen. Alfred var en god selger for han hadde overtalt meg at jeg ville ha god bruk for et par nye "turnsko" som han kalte det. Dette var siste modell fra Sverige. Jeg er ganske sikker de vil bli svært fornøyd blunket han lurt.

Når jeg endelig hadde fått på meg treningstøy og joggesko og kommet meg ut var klokken nærmere ellve. Gatene var folketomme og det skinte gult i vannpyttene fra gatelyktene. En sort katt med hvite poter og haletipp smatt under en parkert bil og kom ikke ut igjen på den andre siden. Jeg håpet den hadde begitt seg videre når eieren av bilen skulle ut å kjøre til kontoret i morgen tidlig. Skoene kjentes perfekte på bena. Fortsatt var jeg tørr etter at jeg hadde sidesteppet over og rundt vannpytter på fortauet. Borte ved den nedlagte trikkestallen sperret en vanndam fortauet og jeg hoppet... og landet. 5 meter lengre fremme ! Helt uanstrengt ! Vanndammen var litt over en 1 meter i diameter. Hva søren var dette tenke jeg å så meg forundret tilbake? Det var nesten ny pers og persen ble satt for 25 år siden på ungdomskolen. Jeg var i grei form, men heller ikke mer. Noen meter lengre fremme på fortauet hadde løvet fra alemtrærne tettet igjen sluket og skapt en liten innsjø av høstregn, nesten 2 meter bred. Jeg gikk rolig bort mot dammen, tok to tre korte løpesteg, satset, hoppet og svede...jeg fløy gjennom luften bortover fortauet og landet silkemykt som i slow motion, som en vadeful som går inn for landing, 15 meter ! Ny verdensrekord med over 5 meter !!!

Mine helter. Del 2. John McEnroe

"You can't be serious ?" er sitatet John er mest kjent for og er på mange måter blitt hans trademark. Jeg ser ham for meg. Med hendene i siden, stort krøllete rødt hår med pannebånd, trasssig kikkende opp på den stakkars dommeren som måtte ha fått den tvilsomme gleden av å dømme "Superbrat" akkurat denne kampen.

Det er egentlig ganske utrolig at John fremdeles har den possisjonen han har. Enda i dag er han en større stjerne enn Roger Federer. Kampene mot Bjørn Borg i 1980 og i 1981 har fortsatt legendestatus og han vant bare 7 grand slam turneringer i single tross alt. Det folk husker er foruten hans ustyrlige temperament det geniale kreative spillet. Aldri har verden sett noe lignende og vi vil neppe oppleve det igjen heller. Det er nok av treningsprodukter som kan dunke ut grunnslag og serve som en kanon, men å gjøre tennis til kunst er bare noen få forunt.

Alle kan slenge dritt, men John hadde humor og her er noen sitater som viser det.

Til Wimbledom publikummet ropte han ut at "Im worth more than 40 000 of you - together"

Til en dommer i Wimbledon "You are a disgrace to mankind".

If you believe that [Anna Kournikova hevdet hun fortsatt var jomfru], I've never questioned a call in my life.”

"This defeat has taught me a lesson, but I'm not quite sure what it is."

"I don't want to sound paranoid, but that electronic line judge knows who I am."

Etter at Mac ga seg som aktiv spiller har han bla åpnet og drevet et kunstgalleri, hatt sitt eget talkshow, arbeider som ekspertkommentator, skilt seg fra Tatum O'Neal og giftet seg med den engang så habile rockedama Patty Smythe(Ikke Patty Smith altså. Det ville være FOR utrolig)

Senest ifjor gjorde han comeback og vant en ATP turnering i en alder av 47 år ! Over hele verden stod det dagen etter med fete typer i avisene, "Mac is back ! ". Seiren var i double sammen med søta brors Jonas Bjørkman på grusen i San Jose, California.

Jeg tror jeg så bittelittegrann av John i meg selv og det var kanskje derfor jeg likte ham så godt. Hvertfall hadde vi begge dosen av det ustyrlige temperamentet. Men ballfølelsen og de små geniale øyeblikkene var det som ga meg den største gleden på idrettsbanene på mitt beskjedene nivå. For meg er det stort når sport blir noe mere enn bare å score et mål eller vinne et poeng. Som en 50 meters passing lagt med yttersiden av foten som skrur seg rundt to motspillere for å legge seg ferdigdempet forran spissen som bare har å putte den i kassa. Eller når man offensivt tørr å storme til nettet, hive seg til opp og siden når den knallharde returen kommer og legge inn en perfekt utagbar backhand volley dropshot. De magiske øyeblikkene. Give us an hour for magic, som Jim Morrison sa det.

http://en.wikipedia.org/wiki/John_McEnroe

Horten - turistinfo

Nå drar jeg med toget til det eksotiske Horten. En liten perle ved oslofjorden med eget Marine, foto og automobil museum. Lagets stolthet fotballlaget Ørn ligger nå i 3 divisjon sammen med Falk. Det tredje storlaget i byen, Gribb, ligger lengre ned i divisjonene. Indre-Horten med Vollane og Kanalen er fint for spasserturer og Lystlunden er en grønn lunge i bykjernen hvor en kan sitte på en benk å se på byen fylliker boltre seg.

Lokalbefolningen er vennlige og imøtekommende og ønsker du en middels god middag kan du spise fiskesuppe på Fishland. Vil du forfriske strupen med en lunken pils er Lace paviljongen eller Saxon King stedet for deg. Er du ikke så nøye på renslighet og klientellet kan den litt røffer Høvdingen anbefales. Ny kino er også utbygging så om ikke lenge kan en slippe å kjøre helt til det sossete Tønsberg for å se på Bruce Willis banke opp skurker og terrorister.
På vei inn til byen nordfra kan en see den vakre statuen Hortenspiken oppe på sin sokkel og mot sør står som regel en av byens lettere tilbakestående menn, også kalt Hortensgutten og forteller deg at det er fint vær i dag.

På Rørestrand Camping, eller Cæmpen om du vil, kan du spille minigolf etter lykke of fromme prinsippet for banene er desverre en smule vindskeive. Her er alle gamle kjente for det er de samme gjestene som kommer hvert år og utenom sesongen bor 90 % av gjestene ca en kilometer unna i Horten sentrum eller i Holtandalen som kan kalles Hortens svar på Stovner. Cæmpen har 2 stjerner i NAF guiden og man kan kjøpe både VG og Gjengangern i kiosken.

Men det er byen med flest soldager i Norge, det er glimrende bademuligheter på Molon` og en kan fiske sin egen makrell i fjorden som spises i hagen med nypoteter og rømme med jordbær med fløte til dessert. Om kvelden tar en noen glass italiensk rødvin på terassen og snakker om gamle dager mens den uendelig store himmelen skifter farge og svalende glir lydløst forbi.

Vel møtt :-)

Mine helter. Del 1. Chris Waddle

Jeg satt foran tv'en og så på tippekamp som vanlig på lørdag ettermidag på Bekkestua tidlig på 80 tallet. Det skulle bli en sjelsettende begivenhet. Jeg hadde ikke noe forhold til Newcastle annet enn at de hadde ganske kule drakter (akkurat som Asker) og at Super Mac kom derfra i sin tid. Men ute på banen fikk jeg se en oppvisning av en langhåra hengslete ving med fantastisk teknikk og dribleferdigheter som jeg aldri har sett maken til hverken før eller siden. Han finta motstanderene så grundig at hele stadion lo høyt og på slutten av kampen putta han inn et kjempemål. Som feiring hoppet han over reklameskilt, ballgutter og pressefotografer og opp på ståltrådgjerde mot publikum og rista gjerdet nesten ned mens han jublet ut i seriersrus. Publikum gikk helt bananas og jeg var helt i ørska. Er det mulig ? For en mann !

Like etterpå gikk han til Tottenham og dannet et radarpar sammen med min tidligere helt Glenn Hoddle. Samspillet med toppscorer Clive Allen var også strålende. Etter noen sesonger hos Spurs forsvant han til fransk fotball og Marseille for den nest største overgangsummen noensinne, kun Maradona var dyrere. Bra for Waddle men synd for oss for vi fikk ikke se ham på tippekampene lenger. Han ble en kjempesusess (den første engleskmannen med virkelig suksess i utlandet) og sammen med den tids største franske spiller Jean Marie Papin som han foret med utsøkte passninger. De viste intuitivt hvor den andre var noe ala Namskog og Gunnarson i Stabæk i norsk fotball i dag. Bortsett fra at Marseille da var det beste laget i Europa(og verden) og var bare uheldig som ikke vant serievinnercuppen to ganger. En gang i finalen mot Røde Stjerne som spilte utrolig grisete, destruktivt og defensivt og vant på straffer. En gang såvidt utslått av Milan som den gangen var på sitt aller beste med bla Gullit, Van Basten, Maldini ogRijkaard.

I ettertid er han kun blitt husket for sin mildt sagt corny hårklipp og en straffemiss mot Tyskland i VM i Italia i 1990. Men han var den spilleren som gjorde det umulige. Han som fintet motstandere opp på tribunen og på rompa i kamp etter kamp og fikk publikum til å le og kose seg. Når Waddle spilte fikk du se magi live. Ronaldinho gjør fantastiske ting i dag, men Waddle på sitt beste var nesten like imponerende. Og så var han mye mer rocka.

Vedlig gledelig å se oppslaget på ABS nyheter i dag. Takk for at dere gir den tidligere helten en liten oppreisning.

http://www.abcnyheter.no/node/50159

http://www.youtube.com/watch?v=84WknW52eYw

Hydro del 3

Så fikk Reiten fortsette likevel med mesteparten av millionene sine. 20 av dem i opsjoner. Regner en med lønn og andre fordelser vil han da utifra hva som har kommet frem i media de siste dagene sitte igjen med ca 29 mill istendet for ca 36. Dette holder ikke. Skuffende ! Hvitsnippforbrytelser lønner seg fortsatt tydeligvis.

Jeg setter ikke inn noe bildet av Reiten for jeg blir litt uvell av å se på ham.

Hydro del 2

Ukens helt ?

1 down, 1 to go.

Hvis Arbeiderpartiet enten hidrer Reiten å få sølvpengene sine eller gir ham sparken er jeg (nesten) stum av beundring. Helt på sin plass at styreleder Jan Reinås ble presset ut. Den gosslige bestefaren har grabbet til seg nok penger til seg og sine. Hovmod og grådighet står for fall.

De siste dagers utvikling vitner om handlekraft og at man holder sine løfter. Jeg tror det ikke før jeg ser det, men dette lover bra !

Sølvpilen, Falk og Månestråle.

Min barndoms store forelskelse ved siden av Vibeke, Sille og Anne Catrine var tegneserier. Hver tirsdag hadde faren min med seg to blader hjem fra jobben til søstern min og meg. Det begynte med Donald og Sølvpilen. Den hissige anda og resten av Andeby ble så byttet ut med Billy og etterhvert Fantomet. Vi var sprekkeferdige av nyskjerrighet og iver når han svingte inn døra og rev nesten den brune kontormapa ut av hendene på ham for å få med oss siste nytt hos rødhudene i Kiowaleiren.

For det var Sølvpilen som var den soleklare favoritten på Bekkestua midt på 70 tallet. Sølvpilen var Kiowanes unge høvding og så egentlig ganske femi ut. En slags glamrocker på slutten av 1800 tallet. Langt fyldig blåsvart hår med fletter og fjærpynt. Altid kjedd i gult. Og som alle ordentlige helter red han rundt på en staselig kritt hvit hest.

Falk var Sølvpilens hvite blodsbror og de to hang sammen som erteris fra morran til kveld. Hvordan han hadde begynt å menge seg med indianerene ble aldri helt klart. Men det kunne virke som om han hadde en positiv påvirkning på Kiowanene for de var venner med de hvite. Sett i ettertid var han kanskje en dobbeltagent for blåjakkene(det militæret) for vi vet jo hvordan det gikk med indianerene på litt sikt ? Falk gikk altid med den røde indianerskjorta med frysnser som øyensynlig aldri ble vasket og red en mørkebruk mustang.

Månestråle var lillesøsteren til Sølvpilen og litt av ett støkke som faren min sa. Hun hadde splitt på kjolen langt oppå hoftene og bøyde seg altid fra hoftene når hun skulle plukke opp en leirkrukke eller lignende. Hun kunne virkelig posere. Alle gutta ble selvsagt hodestups forelsket i denne villkatten som hadde lært judo av den knall gule japaneren Endo som nesten altid gikk i judo uniform.

Andre sidekicks i serien var foruten Endo, Ted og Harry og onklen og tanta til Falk som bodde like borti nabolaget.

Vi lærte fort at Kiowane var snille, mens Pawerne(pavvern'e) og Siouxene(siåksene) var slemme. Pawwerne var altid slu og uberegnlige og kom ofte stormende ut av buskene veivende med tommahawker i henda, iført full krigsmaling og hanekammer på hodet akkurat som pønkerne. Og vi viste jo hvor farlig pønkerne var så disse rødhudene var helt åpenbart ikke til å spøke med. Som regel kiddnappet de Månestråle etter et basketak hvor hun fikk satt inn et par velrettede karatespark på de Blitz inspirerte indianerene før de etter mye om og med fikk tjora henne skikkelig fast. Der hun lå bastet og bundet med knebbel i munnen iført sin rosa kjole med evig lang splitt som viste DE bena var hun på sett og vis vårt første møte med halv kinky sex. Tinka, den lille puma ungen som var Månestråles skjødehund slapp altid unna fomlefingrede rødhuder og fikk avlagt rapport om det inntruffende overfallet til Sølvpilen og Falk som selvsagt befridde Månestråle realtivt kjapt og greit. Den greieste måten var enkelt og greit å luske seg inn til baksiden av tipien hvor hun ble holdt fanget og kutte opp teltduken med bowiekniven. Vakten stod jo selvsagt utenfor på fremsiden. Så måtte høvdingen for Pawerne si ordentlig unnskyld uten jugekors før våre tre helter kunne ri inn i solnedgangen i den siste ruta.

Et annet veldig vanlig scenario var at Sølvpilen, Falk og Månestråle var ute å red da plutselig Tinka fikk ferten av noe. Vi skjønte ikke helt hva "fikk ferten av noe" betydde, men etter dette hadde skjedd hundrevis av ganger var det logisk å anta at det var noe han luktet. Slik som den katta altid stakk av tenke jeg ofte at det hadde det vært mye mer praktisk å ha den i bånd. Når våre venner fikk øye på den uregjerlige lille gule pumaungen igjen pleide som regel Falk, tror jeg det var å si. "Se det ligger en mann nede ved elvebredden. La oss ri ned å hva som er skjedd" Vel nede ser de at mannen slett ikke bare slapper av eller eller prøver å få litt farge i sola, men er riktig ille tilberedt og ser ganske pjusk ut. Så sa Sølvpilen " Gi han litt vann fra sadeltasken Falk". Etter at den forkommende framadkaren hadde fått gulpet i seg litt friskt vann kviknet han såpass til at han fikk presset frem noe sånt som, " Arrgh.. Skatten..ligger...uhh.. øst for..Arizona.. Arrghhhhhhuhhhh...". Her tok han altså kvelden og dro til de evige jaktmarker hvor Manitu regjerte. For de uinvidde er Manitu indiansk for Gud og de evige jaktmarker er derfor Himmelen. Uansett tok Sølvpilen på dette tidspunkt ordet igjen og sa. "Det er ikke mere vi kan gjøre for ham. Vi begraver han her ved elvebredden". Dermed hadde trekløveret en ny sak å løse og vi noe å glede oss til denne tirsdagen også.

Det hendte det ble litt skyting i serien, men det gjorde ikke noe for ble noen truffet var det altid bare i overarmen og streifskudd.

Vi pleide å leke sølvpilen på fritiden og byttet på rollene selv om Hilde Eitrem altid var Månestråle. Den kjedeligste rollen var Tinka for da måtte en bare krype rundt på alle fire og si mjau.

Sjekk ut denne flotte danske siden for å gjennoppfriske minnet om den snille indianeren og venane hans.

http://www.solvpil.1go.dk/

HBO - Dere er flinke altså !

HBO(Home Box Office) har faktisk eksistert helt siden 1972 og har nå en bråte kanaler i Statene og i en rekke andre land. Først var det moderkanalen (som Davy Watne sier det) HBO. Så kom HBO2, HBO family, HBO comedy, HBO signature, HBO zone og HBO HD. Siste skudd på stammen er HBO latino. Dette er pay tv uten vanlig remklamemas for biler, bind og frokostblandinger hvert 10ende minutt. Fraværet av reklame fører til at selskapet ikke trenger å frykte annonsørenes flukt og står dermed friere til å kjøre på med større doser sex, vold og banning som vi jo alle setter så stor pris på. Det er seerene og den kunstneriske kvaliteten og ikke annonsørene som står i fokus. En annen forskjell på HBO kontra de andre aktørene innen fjernsyn i USA og Hollywood er at kanalen retter seg mot markedet av voksene personer med utdanning. Seere som trenger noe å bryne seg på og som ønsker kvalitet.

Og det har de fått. HBO har særlig i det siste tiåret levert den ene fantastske tv serien etter den andre. For oss i Norge var det Sopranos som fikk oss til å åpne øynene. Før Tony tar fatt på sin ukentlige kjederøykende kjøretur fra New York til New Jersey blafrer en gråaktig sort og hvit logo over skjermen. Tre bokstaver, helt enkel og lite prangende. Det er som om de sier; Vi er så gode og sikre på oss selv at vi ikke trenger noen flashy animert 3D intro i grelle farger.

Selve serien Sopransos trenger ingen videre presentasjon. Jeg kan bare opplyse at jeg er så hektet at jeg nå har kjøpt The Sopranos Cookbook og en T skjorte som det står Bada Bing på.

The Wire er den relativt ukjente juvelen i HBO familien. Merkelig nok. I Skandinavia har bare svensk TV 4 vist deler av serien, men nå har salget begynt å ta av på DVD og dermed har gledelig nok serien fått leve enda noen sesonger. 1, 2 og 3 er å få på DVD i Norge. Sesong 4 er nylig avsluttet på TV i USA og det skal lages en siste sesong nummer 5.

Veldig veldig kort fortalt foregår "The Wire" på USAs vestkyst i Baltimore. USAs mest voldelige by som jo sier endel. En stor svart underklasse lever i dyp fattigdom i slummen hvor narkotikaomsetningen blomstrer og i sesong 1 prøver en spesialgruppe i politiet å knekke narkokongen Aaron Barksdales dop imperium. Serien kan ved første øyekast se ut som en tradisjonell politiserie, men gir du den en episode eller to skjønner du at dette er noe mye mye mer. Serien retter en kraftig kritisk pekefinger mot skjevhetene i det amerikanske systemet. Hvordan bykjernene og deres innbyggere stadig forslummes mer og mer og kampen mot kriminalitet i realiteten er tapt. Folk fødes inn i håpløshet og den hvite middel og overklassen har rømt ut i forstedene. Vi får også innblikk i maktrukturene som råder både i politikken, blandt de kriminelle og i politiet. Likhetene i det indre spillet i de ulike hierarikiene er overraskenede stor. I sesong 2 møter vi havnearbeiderene med polske aner i deres kamp for å bevare sine arbeidsplasser hvor også østeuropeisk mafia trekkes inn i spillet. Sesong 3 vender vi tilbake til gettoen. I sesong 4 tar serie skaperene et kraftig oppgjør med skolesystemet og i den siste sesongen er det media som får det kritiske søkelyset satt på seg.

Store navn som George Pelicanos og Lennis Lehane(Mystic River) er med som bidragsytere på skrivesiden og innsatsen fra alle skuespillerene er prima. Mange nye fjes som vi helt sikkert vil høre mer til i tiden som kommer.

En tilståelse. Jeg er blitt litt forelsket i Kima, en veldig sjarmerende og flink politietterforsker i The Wire, men det er jo kanskje litt dumt. Hun er lesbe og så er det jo bare en tv serie da. Kanskje vi ikke hadde kommet så godt utav det i det virkelige liv, men hvem vet ?

The Wire har slitt med relativt lave seertall, men ekstremt gode kritikker fra pressen. De anerkjente avisene og magasinene kårer serien til det beste som er vist på tv noensinne, over Sopranos. Noen mener at serien blir for avansert for det amerikanske markedet. Det er et enormt persongalleri og mange parallelle historier å holde styr på og en MÅ få med seg alle episodene på hver seg 1 time. Men som serie skaperen David Simon sier. Vi forteller historien som en bok med kapitler og følger du med vil du få belønningen din. Og det er virkelig sant.

Deadwood er også meget imponerende det lille jeg har sett til nå som kun er 3 episoder. Vi tas med til det ville westen som faren min sier det og blir vitner til oppbyggingen av et samfunn fra en gruveleir til en liten by. Formen er western, men det er milevidt unna John Wayne og Hoppalong Cassidy. Dette er realistisk, mørkt, skittent og mildt sagt brutalt. Historien er drivende som bare amerikanerne kan få fortalt det. Du tar ikke sjansen på å løpe inn på kjøkkenet etter firkløveren eller topprisen når disse gutta svinger sekløper'n.

Som i "Sopranos" og "The Wire" er det topp folk både forran og bak kamera. Den gamle mester ressigøren Walter Hill (The Long Ryders, 48 timer, The Warriors m.m.m.) ressigerer den første episoden og legger føringer for seriens videre suksess. Keith Carradine, som altid har vært en av Hills favoritter, spiller en sentral rolle som Wild Bill Hitchock i seriens første sesong. Deadwood går på TV 2, men er lagt til helt ukristielige tider så vanlige arbeidsfolk har ikke anledning til å følge med. Men når de som får en kniv godt plantet i magen eller en kule i panna og må forlate serien tidlig, blir dumpet til de glumpske grisene i bakgården og fortært med stor vellyst skjønner jeg egentlig det sene sendetidspunktet.

Nå kommer NRK 3 i september med en bråte nye HBO serier på sendeplanen. (Det måtte jo være NRK som tenker slik. Så får de andre dustekanalene holde på med evindelige smakløse reality serier og grenseløst hypa fotballkamper fra Europas dårligste liga så lenge de bare gidder)

Det eneste dumme med dette er at jeg da ikke blir en av de få utvalgte som kjenner til The Wire lenger. Nå kommer den gemene hop diltende etter. Det var som i ungdomstiden da det var om å gjøre å finne nye kule band som ingen andre hadde hørt om, bare du. Dette var DITT band og når de ble populære var det ikke så stas lenger. Selvfølgelig var en viss umidelbar følse av triumf. DU hadde oppdaget dem først. Det var beviset på at du hadde best smak, var smartest, kulest og ikke bare diltet etter alle andre, men derimot var en trendsetter og innovatør. " Jeg kjøpe den første skiva deres på import fra Statene og har digga dem i 3 år jeg assa" Men når dine utvalgte ble populære og faktisk begynte å selge platene sine her på berget kunne det også dukke opp en sviende følse av svik. "Det skulle jo være bare oss! Hvordan kunne dere ???". Det ble som en hemmelig kjæreste som nå lå å skræva for hele skolen.

Men som nogenlunde voksen får jeg i dag unne alle andre gleden av å møte Bubbles, Kima, Omar, Stringer Bell, Jimmy McNulty, Bunk og alle de andre i verdens beste Tv serie, the Wire. For det er ikke mulig å finne noe bedre - samme hvor lenge og mye jeg leter.

Se også HBOs sider og spesielt HBO voyeur. På med hodetelefonene og bli en kikker. "Rear Window" ala 2007. Utrolig kult.

http://www.hbo.com/index.shtml

http://en.wikipedia.org/wiki/HBO